Rullings

Anmeldelse: Aina Christabella Eindridesdatter

Rullings er en bok på det jevne; den er ikke på noen måte god, men på ingen måte dårlig heller. Den er så gjennomført gjennomsnittlig at jeg gir meg ende over av beundring for forfatterens evne til å hverken over- eller underprestere. Er dette bevisst, noe jeg ikke kan fatte at det ikke skulle være, er dette en genistrek fra samtidskunstner og nå også forfatter Kenneth Tryggvason. Han har skrevet en så gjennomført terningkast-tre-bok at jeg har sett meg nødt til å gi den en fjellstø sekser på samme grunnlag. Gratulerer så mye med den. Handlingen i Rullings, som er noe som kan ligne på en oppvekstroman, utspiller seg i den middels store tettstedet Knappstad i Hobøl kommune i Østfold hvor du møter brødrene Bjørn, Kjetil og Kristian Jeremiassen og deres hverdag.          

Historien om de tre brødrene og den dramaturgiske oppbygningen er selvsagt også på det jevne. Boken begynner med at brødrene er 12, 13 og 14 år og strekker seg fram til de er 60, 61 og 62. For hvert kapittel hoppes det åtte år og rullingsen er gjennomgående et sentralt element. Her kommer et lite utdrag fra første kapittel som illustrerer dette:
“Ærru gammal nok til å kjøpe denna ‘a?” Butikkmannen så rett på Kristian. Kristian kjente at en del av han drakk en litt for stor slurk av samvittighetens og usikkerhetens beger, derfor sa han :”Ikke helt kanskje..” Et smil stakk fram over butikkmannens valktilgrodde hals før han utsa: “Feil svar, gutt! Stol pårræ’ sjæl litterann a’. Det blir 50 kroner for pakka og 2 for pappiret.” Kristian dro fram pengene på en klossete måte, grep om pakka og gikk ut av sjappa i lykkerus og spenning - uvitende om at denne seieren skulle komme til å resultere i kronisk kols noen år senere.
Du kommer ikke til å miste nattesøvnen av denne boken, og du vil heller ikke sove bedre av å lese i den.


Coverbilde: Tsair Trang

Skatter Fra Egne Spann

Anmeldelse: Roar Sjekelsrede

“Hør godt etter folkens, vi har tre netter til på oss; vær grundige, jeg er ute etter alt som har med mat å gjøre. Vi kan sove på mandag!”. Miljøaktivist, mesterkokk, og multikunstner Sigve I. Grenselandsdalen har ikke hvilt lenge etter suksessboken “Mat for Mons”, kokeboken som lærte hele landet å skjemme bort sine kattedyr med de herligste retter. Etter å ha lest den og hans tidligere utgivelser forventer jeg å bli servert et nytt konsept.  “Skatter fra egne spann” er intet untak. Ifølge han selv er dette, sitat: “En blanding av en spenningstriller og en samfunnskritisk kokebok “. Konseptet går ut på at Grenselandsdalen og hans team først velger seg ut en bygd eller en bydel og inviterer alle på et festmåltid om tre dager. Det de får vite er at de vil bli servert en 9 retters fra den sagnomsuste kokken, og at koret Safety First med Tinka Danielle Sallanbakken i spissen skal underholde, noe som ser ut til å alltid skape en god buzz i bydelen. Så starter Sigve å hans team den krevende oppgaven med å skaffe ingredienser, inngredienser fra innbyggerenes egne søppelspann.

Spenningen er til å ta og føle på i dokumentasjonen av denne innsamlingsprosessen, de tynne metallkantene festet på tilfeldige sider og små batterier festet i permen på boken sørger for det. Den prikkende følelsen og de små støtene som kom på tilfeldige tidspunkt, gjorde at jeg nesten følte at jeg var like mye på tå hev som Grenselandsdalens team i de få mørke nattetimene de hadde på seg til å anskaffe grunnlaget for måltidet uten å vekke mistanke. Det er en grunn til at metallkantene øker i hyppighet mot side 190, før de forsvinner. Der er skandalen et faktum. Der skjønner endelig noen hva de har blitt servert, og hvor bedervet det er. Konseptet hadde fungert gjennom vinter og vår, men lyse, varme sommernetter gjorde hemmeligholdet vanskeligere, og de mer og mer råtnende ingrediensene kunne ikke lenger kamufleres som eksotiske fermenteringsprodukter. Oppgjøret på Grünerløkka, med masseslagsmålet der Tinka Danielle ble beskyldt for å ha slått ut en tann på en NRK-reporter, er blant de mest velskrevne tingene jeg har lest. Dette er en fantastisk historie, med mange gode og fantasifulle oppskrifter. Etter å ha lest denne boken har vi i familien hatt mange spennende måltider basert på innholdet av min svigermors søppelspann. Anbefales!

Tårer fra bakerste kirkebenk

Anmeldt av: Leander Prydenfeldt

Da jeg var 16 år døde min bestemor Babsie Prydenfeldt. Det har ikke vært lett, men man kommer seg videre, så dere trenger ikke bekymre dere. Selv om jeg var hennes favoritt, og ble blant annet kalt for “verdens edelsten”, er jeg et levende vitne på at sår kan gro. Å ta farvel med noen som står deg nær er noe av det vanskeligste man har å deale med, men som sagt; vit at livet går videre etter hvert. Jeg har med andre ord erfaring med tematikken i Ola Vitaminovic’ siste roman Tårer fra bakerste kirkebenk og vet hva jeg snakker om. Personlig er jeg nok litt sucker for den nyankomne sjangeren emolitt, emosjonell litteratur. Følelser er en viktig del av mennesket, som lett kan undervurderes. For å gi dere et bilde av dette med følelser vil jeg be dere tenke på filmen Taken. Her er det mange som føler mye, både på godt og vondt, noe som leder til handling og gir food for thought. Når det kommer til Ola Vitaminovic’s bok vil jeg begynne med å si at jeg allerede har lest den to ganger.

Og det gjorde like deilig vondt andre gang som første gang. Handlingen i Tårer fra bakerste kirkebenk finner, på genialt vis, sted i et begravelsesbyrå. Der er den følsomme og pertentlige Roman Velle ansvarlig for å se at begravelsene foregår på forskriftmessig vis. Og jeg kjenner meg så igjen i denne karakteren, i alle fall i følelsene han har når han er trist. Og trist er han stadig, for han er så glad i alle disse menneskene som begraves - fra den bakerste kirkebenken triller tårene titt og ofte. Vitaminovic’ bok er en fantastisk følelsesreise fra trist til ekstremt trist, og den speiler på så veldig fint vis mine egne følelser fra sekstenårsdagen min da min ponny ble syk og jeg ikke kunne ri på den på en uke, og tre måneder senere da min elskede Besta Babsie forsvant, og jeg hysterisk prøvde å dra henne ut av kisten under begravelsen, for å få henne til å se på meg ri en ponny en siste gang. Boken anbefales på det sterkeste!

Tobarns Morten

Anmeldt av: Roar Sjekelsrede

Da jeg var 16 år gammel husker jeg at Theis Dagfinn Honninglandskvammen flere ganger truet med å banke opp meg og familien min. En gang gjennomførte han dette og hele familien havnet på intensiven. Selv om jeg burde hatet han for dette, skjedde magiske ting i kjølvannet av denne sykehusinnleggelsen. Den planlagte skilsmissen mellom mor og far ble skrinlagt og i steden startet et dynamisk samarbeid mellom dem. Jeg fikk masse sympati fra klassekamerater og ble sammen med drømmedama Siv Tanja Hansemannsen, som ble mitt første ligg. Den eneste som kom dårlig ut av det var lillebroren min Per Jone, som slo opp en gammel idrettsskade. Alt i alt var jeg usedvanlig spent da den tidligere yrkesbølla Honninglandskvammen sinnsykt nok skulle debutere som forfatter med romanen Tobarns Morten.

Og han skulle igjen gi meg en grundig overhaling, men denne gang var nunchakuen erstattet med ord. Sist gang jeg så Honninglandskvammen skrive, risset han inn FAR og MOR i pannen til mine foreldre før han forlot oss liggende hist og pist utover stuegulvet den kvelden. Jeg var mildt sagt spent på boken han hadde klart å skrive, men samtidig var forventningene derfor lave. Det skulle snart gå opp for meg at boken var en dokumentar og at jeg selv var med i startpartiet. Historien begynner nemlig utenfor Rikshospitalet hvor en overtent og understimulert tenåring med alt for stor tilgang på effektive slagvåpen befant seg, fast bestemt på å ta siste finish på familien min og meg. Det gledelige for vår del og det skulle vise også for hans del, var at overlege Benedict Fastbechtemt hadde byttet vakt pga deltagelsen i et Cage Fighting mesterskap dagen etter og var på jobb. Theis fikk slik grisebank i resepsjonen i møte med overlegen at samme mann la han rett i koma, noe det viser seg at sykehusledelsen dekket over i etterkant. Og det er i koma Theis og vi blir kjent med Morten, deilige Morten, imøtekommende Morten, Morten som blir den beste tobarnsfaren jeg kan forestille meg. Og Morten hadde alltid vært i Theis, men Theis hadde ikke funnet ham i sitt eget kaos. Boken og historien traff meg på en slik måte at jeg nå higer etter å falle i koma. Så ikke bare løp og kjøp denne folkens, sett deg i bilen og gi full pinne. Theis lever i dag som fullstendig invalid, men skriver at han er lykkelig på sin øyestyrte datamaskin.

Gregoroth - Stamtreet som ble hugget ned

Anmeldt av: Aina Christabella Eindridesdatter 
Dette er den andre boken i den ekstremgroteske middelalderserien til Stine Lise Klokkereng Hansen, og ja - hun fortsetter der hun slapp, og vel så det. At hovedpersonen, autisten Gregoroth, ble drept i slutten av forrige bok er en detalj Klokkereng Hansen elegant har hoppet over, og hun serverer oss på nytt denne inkarnasjonen av middelaldermørkets kjerne. Boken har allerede skapt opphetet debatt og blir blant annet kritisert for å være spekulativ med sine utbroderte massaker- og sorgscener. Og jeg forstår kritikken. Aldri før har jeg måttet kaste opp så mye av en bok som denne. Forfatteren har valgt å beskrive, på en måte som overgår dine sykeste fantasier, alt det du som menneske kjemper for å skjerme ditt sinn mot. Problemet er at man heller ikke greier å legge fra seg boken, og man er dømt til gradvis å bli moralsk og personlighetsmessig degenerert til under nullpunktet dersom man åpner den. Jeg for eksempel greier ikke lenger å føle kjærlighet for andre enn meg selv og Klokkereng Hansen. Dette er en leseropplevelse av den sjeldneste sort, et bekmørkt kunstverk som fullføres i deg.

Uten å røpe for mye vil jeg kort beskrive handlingen i bokens første del. Over femten sider beskrives det i morbid detalj hvordan Gregoroth våkner i en varm sølepytt, den rituelle sølepytten han hadde lagt seg ned i på slutten av det nest siste kapittelet i forrige bok. I lommene har han fortsatt tre litt sykelige ekorn og noen kroppsdeler han har kuttet av de spedalske barna i landsbyen han akkurat har kommet fra; disse har han tenkt å mate sin eneste venn, stamtreet, den store bjørka Gurggach, med. Men da han kommer dit er bjørka omringet av korsfarere med et desperat behov for ved, og en episk og grusom kamp følger. Gregoroth taper til sist, som tittelen indikerer, men etter dette begynner den store, blodtørstige bjørka å snakke til han i drømmene hans, og Gregoroth må legge ut på en lang ferd, der blodet stadig flyter, for å finne Gurggachs arvtaker, den legendariske kniven Brynjesplitter. Gregoroths dialog med Gurggach og hans tankeprosesser gjennom det hele beskrives i utsøkt og nummende detalj, og hver eneste lemlestelse han gjennomfører beskrives på en ny og nærmest forførende måte.

Sibir! Bare Du Ser Mine Tårer

Anmeldt av: Roar Sjekelsrede

“Hvis jeg vinner nordisk råds Litteraturpris i år skal jeg pinadø gå Sibir på langs, ja jeg sverger på forfatteryrkets stolthet!”. Kommentaren som runget utover serveringslokalet på Kunstnernes hus kl ti over du-burde-ha-gått-hjem-for-dritlenge-siden kom fra Kjersti Rinnan Blücher. Hun var da mest kjent som ekskona til den meriterte forfatteren Sigurd Dupp og hadde gitt ut et par kokebøker og en umotivert novellesamling i hans skygge. Det hun ikke hadde observert var at Dupp akkurat hadde strenet inn døren og fått med seg opptredenen. Hvilke tjenester Dupp må ha løst inn for å få det til kan bare Sigurd selv svare på, men en disig morgen i midten av Mars vant Kjersti Rinnan Blücher i alle fall prisen for kokeboken “Til havs med Blücher”. Det var først etter at all oppstyret rundt den omstridte kåringen hadde lagt seg at folk så smått begynte å dra frem episoden på Kunstnernes hus. Og det eskalerte til et unisont krav fra miljøet hvor Sigurd Dupp fremsto som den med høyest stemme. “Reis eller bli ekskludert!” Og etter noen ukers hektiske forberedelser reiste en spak prisvinner østover. Det har nå resultert i “Sibir, bare du ser mine tårer”.

Da jeg åpnet boken om hennes reise gjennom Sibir så forventet jeg noe like seigt og ekkelt som resultatet jeg fikk av å følge hennes oppskrift på blekksprutpaté fra den prisvinnende boken. Dessverre så oppfyltes mine forventninger, i alle fall til å begynne med. Men da jeg skjønte at jeg ikke trengte å ta hennes overdrevent selvmedlidende ord på alvor så begynte boken å bli underholdende, mye på samme måte som den tidligere nevnte blekksprutpatéen da jeg skjønte at dette materialet kunne brukes til annet enn næringskilde. Denne følelsen vedvarer helt til hun forteller om et møte en stamme av tatarer med påfølgende deltakelse i et sjamanistisk rituale. Der ser hun endelig seg selv utenfra, og det er her boken tar en ny vending. Det er på dette punktet at hovmodet og det pompøse hun tidligere har vært kjent for begynner å forsvinne, og en ny, mer ydmyk Kjersti Rinnan Blücher trer fram. Jeg begynner å føle med henne, hun får gradvis en dybde som menneske. Til og med oppskriftene hun presser inn får frem tårer i øyekrokene mine. Etter en lang reise fremstår både hun og boken ikke bare som spiselig, men regelrett deilig, mye på samme måte som blekksprutpatéen etter en uke i kjøleskapet. Det siste viste seg å være en ulykksalig illusjon, forhåpentligvis er ikke det første det, for hun er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris igjen, og til og med Sigurd Dupp som har hatet henne intenst i flere år har blitt sett nikke anerkjennende til henne i serveringslokalet på Kunstnernes Hus.

Lalleper og Kvilesteinen

Anmeldt av: Finn G. Prydenfeldt

I høst fikk endelig skuespillerinnen Svanhild “Fakta Faen” Fabriziussen en rolle i en film, i en alder av 38 år. Jeg har lenge irritert meg over denne streberske damen, som har forsøkt alt for å bli kjendis. På Aschehougs sommerfest tilbød hun seg “å huse min fingerløse halvarm” da jeg utøvet et narrespill og sa at jeg var filmregissør. Min siste dråpe av respekt for henne fordampet da jeg skjønte at hun ikke hadde funnet opp begrepet “fingerløse halvarm” selv og at dette var hentet fra boken “Knull” av Gilbert Crawbone. Det at jeg lot henne “huse” og at gutten Tussleiv kom til verden som et resultat av dette, holder jeg også mot henne. Uansett har hun tydeligvis bestemt seg for å smi mens jernet er varmt og gav forrige uke ut en bok på eget forlag.


Og det var noe ekstremt forsmedelig over å lese denne boken: hun har bygget historien på det jeg fortalte henne for å få henne til å sovne slik at jeg kunne snike meg ut av sengen hennes den natten. Lalleper og Kvilesteinen var noe søvndyssende vrøvl jeg oppfant i ren desperasjon da min opphisselse over å endelig få slutt på en syv år lang ufrivillig sølibatperiode var over og jeg skjønte hva jeg hadde gjort, hvilket nivå jeg hadde sunket til. Og jeg fylles med enda mer vemmelse over dette kvinnemennesket når jeg leser i forordet at det er denne historien hun har brukt for å få vesle Tussleiv i søvn i hans kolikkperiode - en periode hun hevder har vart de siste tre årene. Men kjøp boken. Ikke fordi hun fortjener et rødt øre, men for å gi meg bedre samvittighet for at jeg ennå har til gode å betale barnebidrag.

Alle Barna... Director's Cut Vol. 1

Anmeldt av: Mons Henning Halvbro

Yes da! Endelig har det skjedd noe på “Alle barna” fronten igjen! Det har vært stille en stund, men det har tydelig vis ikke vært like stille inni skolten til Sigrund Beiteflesk og slekta hennes. Familieprosjektet som startet ved et sleivspark på en nyttårsaften i 1993 har bært frukter, og denne gang er de modne, overmodne. Beitefleskslekta går, nå som alltid, notorisk til verks og tar for seg alle våre folkekjære fornavn og får dem koblet til en helsprø situasjon. Denne gangen har de også involvert navnene til innvandrere og asylsøkere, og det funker. Ikke like lett å finne rim på norsk der i gården kanskje, men der det er navn finner Sigrund og gjengen rim; det virker like sikkert som at jeg skal ut på lørdag. Av og til kan til og med jeg ta meg selv i å tenke at noen av koblingene i “Director's cut” versjonen er for drøye, at dette kan fungere som det rene oppslagsverket for en mobber og som tårevåt opptenningsved for offeret.

Bokutgivelsen har derfor naturlig nok blitt satt i medienes søkelys. I et tilfelle måtte angivelig et mobbeoffer flytte fra Drøbak til Tolga på grunn av vitsen: “Alle barna hadde sopp i rumpa, utenom Hassan, han brukte Asan.” Det er en sterk historie, spesielt siden offeret ikke en gang het Hassan. Forrige uke kunne vi også lese i Tilliten Budstikke at en rørlegger bevisst gjorde en dårlig jobb fordi kunden siterte fra boken og uheldigvis traff navnet til hans hardt kneskadde datter Ivana. Vitsen var som følger: “Alle barna var plutselig stinne i grynn, utenom Ivana, det var henne alle barna  hadde rana.”  Beitefleskfolket har nok lært i denne prosessen at det å tenne en fyrstikk kan starte en skogbrann. La oss håpe at skadetoppen er nådd og at denne boken etter hvert blir sett på som en litterær lettvekter. Avslutningsvis vil jeg ta med min favorittvits, som jeg mener er genial og som gjør boken verdt å kjøpe: “Alle barna lærte norsk på skolen, utenom Terje; han bodde i Sverige!"

Beltestedet

Anmeldt av: Finn G. Prydenfeldt

Er du bekymret for finanskriser, naturkrefter og oljestopp? Hvis du dypt i ditt innerste tenkte ja, holder det å lese denne anmeldelsen. Hvis du tenkte nei, bør du lese boken. Beltestedet  utforsker nemlig vår framtidsfrykt på et neoromantisk og pseudopluralistisk nivå, i et klima av hegemonisk bihorisontal tenkning. Hobbydommedagsprofeten Hans Kenny Honda viser tenner, muskler og baller med denne supernovaen av en bevissthetsvekkende framtidsvisjon. Besserwissersyndrom? Tror ikke det nei... Honda er av en uformell, uavhengig og god avis blitt betegnet som vår tids mest sannsynlighetstroe profet, en kåring som bejubles av meg. Min begeistring for Honda og Beltestedet skyldes nok delvis at han opererer med hyggelige år 67 091 som menneskehetens sluttdato, men han har også kvaliteter utover dette.

En av disse kvalitetene er nettopp det at han så klart beskriver de ytterst kvantemekaniske vibrasjonene og ligningene han har brukt i sine avanserte kalkuleringer av datoen for vår nærmest etterlengtede undergang. Og i motsetning til vår tids andre kjente og kjære hobbydommedagsprofet - og haruspex - Ben Leonard von Løwenskiold, viser Honda også frem bilder av dyreinnvollene han har brukt som utgangspunkt for sine profetier. Han forklarer også hvorfor ekorn gir overlegne resultater i forhold til von Løwenskiolds frittgående høner. Dette for at leserene ikke bare skal skjønne alvoret i det hele, men også slik at de skal kunne etterprøve hans utregninger - noe mange har prøvd uten hell, og fryktelig mange flere har forkastet som rent nonsens, men det er åpenbart grunnet deres manglende forståelse for matematikk eller at de er vrange. Beltestedet viser fremtiden, og den, den bør du få med deg - det er tross alt den du skal leve i.

Sankthansbarnet

Anmeldt av: Roar Sjekelsrede

Jeg har sansen for Juni Pinsetid: hun skriver godt, og hun gjør gode valg når hun velger folk å skrive om. Sankthansbarnet, som er biografien om 800 meter løperen Vebjørn Rodal og hans liv før og etter seiersløpet i OL i Atlanta sommeren 1996 er verdt de 369 kr boken koster (429 med personlig hilsen fra Vebjørn) og en føler at en blir godt kjent med personen Vebjørn Rodal og ikke bare atleten; ja så godt at jeg tar meg i å betrakte ham som en venn. Juni bodde i telt utenfor huset til Vebjørn i tre år for å komme tettere innpå; noe hun ser ut til å ha klart, med tanke på at hun nylig fødte brorens sønn. Boken tar for seg vendepunktene i Rodals liv. Et av de første er gangen han oppdaget sitt talent for å springe. En kald oktober morgen hadde nemlig en stut revet seg løs fra båsen hjemme på gården hvor 2 år gamle Vebjørn lekte med en silokanne like utenfor, ikledd sin kræsjrøde kjeledress. Vebjørn ble et naturlig midtpunkt for beistet som lagget ut i fullt firsprang mot det forsvarløse barnet. Mor Rodal som stod i vinduet oppe ved huset ble bare en passiv tilskuer til det hun trodde skulle bli sønnens bane. Men Vebjørn skjønte alvoret og la ut i et ekstravagant tempo oppover mot huset hvor mor bevitnet at sin egen sønn iført cherroxer utklasset den to år eldre stuten i grenen fart. Alle visste at avstanden mellom hus og låve var rundt 800 meter og det viste seg senere å være den perfekte distansen for hovedpersonen.

Som leser så er jeg usikker på hvor moralsk forsvarlig det var av Vebjørns foreldre å bli inspirert av dette og til stadighet forsøke å tøye lille Vebjørns grenser bl.a ved å arrangere flere slike løp, med gutt først og husdyr etter - det var vel egentlig forkastelig. Men som sportsentusiast setter jeg enorm pris på deres tidlige engasjement. Og det er mer ved denne boken enn de rent biografiske detaljene: det mest spennende er de betraktningene og observasjonene Pinsetid gjør mens hun sitter i teltet. Hennes mangeårige bakgrunn som fuglekikker har nok vært utslagsgivende her, og den grundige beskrivelsen av parringsdansen som Vebjørns bror forfører henne med er verdt prisen av boken alene. For oss som fulgte Rodal og hans karriere lenge så er det også morsomt å lese om hans spede forsøk på å utkonkurrere sin bror om hennes gunst; jeg tror at akkurat denne delen av boken hennes er fri fantasi, en slags gonzojournalistisk utskeielse som følge av utstrakt bruk av ulovlige stoffer i denne perioden - hennes sammenbrudd er jo også veldokumentert og var jo gjenstand for mye oppmerksomhet i media i disse årene. Jeg forstår dette, og tar meg i å synes litt synd på henne, der hun beskriver sin utforsking av Rodals søppel i et forsøk på å grave dypere inn i livet hans enn noen andre før henne. Det er også der, i søppelet, at hun ikke bare finner hemmeligheten bak Rodals suksess i OL i Atlanta, men også mange av bestanddelene hun senere bygger et rede av inne i teltet sitt.