Ponnydrømmen

Anmeldt av: Leander Prydenfeldt
Da jeg var ung leste jeg mye heste- og ponnylitteratur. Alt fra magasiner til bøker, og hvem glemmer vel filmen Trigger? Jeg var kjent som rikmannssønnen med det myke hjertet. Hvorfor jeg forteller dette i en anmeldelse? Fordi jeg mener det er relevant. I motsetning til mine kollegaer, mener jeg at en anmelder skal utdype sine forutsetninger for å bedømme en bok. På grunn av denne innledningen tenker du som leser nå at jeg vet hva jeg snakker om, og kan derfor stole på min vurdering. Hvis mine kollegaer har et problem med det får de ta det opp med min far som eier dette anmelderfirmaet. Far er uansett på min side og jeg gjør som jeg vil. Og det jeg vil, det liker dere, ferdig snakka. Nå skal dere få høre hva jeg syntes om boken.

Ponnydrømmen er et makkverk. Tittelen er så lovende, men allerede etter tre sider begynte det å demre for meg at boken helt sikkert inneholdt for få ponnier og for mange drømmer. Det irriterte meg å lese boken til fjorten år gamle Trine Hestnes som spinker og sparer for å få seg en ponny, i stedet for å lese om at hun faktisk rir på en av dem. Etter disse tre sidene bladde jeg raskt til slutten for å finne ut om hun faktisk får seg en ponny eller om det blir med drømmen. Og svaret er akkurat det sistnevnte! Det er kanskje litt drøyt av meg å avsløre slutten av en bok på denne måten, men boken skuffet meg så mye at det føler jeg at Trine fortjener. Jeg håper for hennes del at neste bok inneholder mer action og mindre lengsel, ellers blir det slakt og avsløring av slutten igjen.

Piratens Medaljong

Anmeldt av: Lydia Sofie Klangberg Min anmeldelse av Onsdagsbrevet fikk såpass mange negative tilbakemeldinger at redaktøren kom på døren og fjernet alle bøkene jeg skulle ha anmeldt. Jeg har nå et avlukke i Dagbladets lokaler, og på min nye pult har jeg bare en kanne kaffe, en bunke husmorporno, og en halvfull pilleeske med valium som redaktøren har skaffet meg resept på. Etter å ha bladd igjennom bunken og sett altfor mange kvinner med mer enn navledype utringninger i armene på høye, mørke menn med ideelle testosteronmengder, falt valget på Piratens Medaljong av Tuva Hugleiksåker. Den virket genuint spennende: da jeg tok opp boken føltes det som om den kunne få meg i kontakt med min feminine side, noe som antakelig vil være til glede for mine mannlige kolleger - og siden jeg i dette øyeblikket også kom borti kaffekannen og omgjorde resten av bunken til et brunt kliss, så var valget klart. Det føltes raskt som om det var skjebnen som hadde gjort dette valget for meg, og som hadde gitt meg denne brennende følelsen på lårene: på brannskadeavdelingen på Ullevål skulle jeg bli dypt kjent med Ida Navarkrakk og følge hennes kamp for å få piraten Simon Svartluggs kjærlighet og medaljong.

Historien som fortelles handler altså om Simon som er pirat og herjer rundt som pirater seg hør og bør, helt til dagen han raider et lite fiskevær på sørlandet like øst for bygden Sakkestøl. Simon blir overmannet i et bakholdsangrep fra de lokale fiskerne som har ant krabber i tangen og han tas til fange. I fangenskap kommer han i kontakt med Ida Navarkrakk som er datter av sjefen på fiskemottaket, hun legger sin elsk på Simon i fangenskap hvor hun misbruker han på det groveste. Noe Simon liker heller dårlig siden Ida ikke har et særlig flatterende vesen. Simon flykter før tvangsekteskapet, men en av hans tidligere medseilere har plapret under torturens teppe om at Simon har en medaljong som om lagt rundt halsen på en kvinne vil bli hans for evigheten. Ida vil selvsagt ha tak i medaljongen og reiser ut for å finne Simon. Denne katt og mus leken tar virkelig boken til et flott og nytt nivå. Jeg elsker måten forfatteren beskriver desperasjonen i Simon og som blir så godt begrunnet i Idas ekstreme målrettethet og det får brannsårene mine til å væske litt ekstra her jeg ligger.