Lalleper og Kvilesteinen

Anmeldt av: Finn G. Prydenfeldt

I høst fikk endelig skuespillerinnen Svanhild “Fakta Faen” Fabriziussen en rolle i en film, i en alder av 38 år. Jeg har lenge irritert meg over denne streberske damen, som har forsøkt alt for å bli kjendis. På Aschehougs sommerfest tilbød hun seg “å huse min fingerløse halvarm” da jeg utøvet et narrespill og sa at jeg var filmregissør. Min siste dråpe av respekt for henne fordampet da jeg skjønte at hun ikke hadde funnet opp begrepet “fingerløse halvarm” selv og at dette var hentet fra boken “Knull” av Gilbert Crawbone. Det at jeg lot henne “huse” og at gutten Tussleiv kom til verden som et resultat av dette, holder jeg også mot henne. Uansett har hun tydeligvis bestemt seg for å smi mens jernet er varmt og gav forrige uke ut en bok på eget forlag.


Og det var noe ekstremt forsmedelig over å lese denne boken: hun har bygget historien på det jeg fortalte henne for å få henne til å sovne slik at jeg kunne snike meg ut av sengen hennes den natten. Lalleper og Kvilesteinen var noe søvndyssende vrøvl jeg oppfant i ren desperasjon da min opphisselse over å endelig få slutt på en syv år lang ufrivillig sølibatperiode var over og jeg skjønte hva jeg hadde gjort, hvilket nivå jeg hadde sunket til. Og jeg fylles med enda mer vemmelse over dette kvinnemennesket når jeg leser i forordet at det er denne historien hun har brukt for å få vesle Tussleiv i søvn i hans kolikkperiode - en periode hun hevder har vart de siste tre årene. Men kjøp boken. Ikke fordi hun fortjener et rødt øre, men for å gi meg bedre samvittighet for at jeg ennå har til gode å betale barnebidrag.