Gregoroth - Stamtreet som ble hugget ned

Anmeldt av: Aina Christabella Eindridesdatter 
Dette er den andre boken i den ekstremgroteske middelalderserien til Stine Lise Klokkereng Hansen, og ja - hun fortsetter der hun slapp, og vel så det. At hovedpersonen, autisten Gregoroth, ble drept i slutten av forrige bok er en detalj Klokkereng Hansen elegant har hoppet over, og hun serverer oss på nytt denne inkarnasjonen av middelaldermørkets kjerne. Boken har allerede skapt opphetet debatt og blir blant annet kritisert for å være spekulativ med sine utbroderte massaker- og sorgscener. Og jeg forstår kritikken. Aldri før har jeg måttet kaste opp så mye av en bok som denne. Forfatteren har valgt å beskrive, på en måte som overgår dine sykeste fantasier, alt det du som menneske kjemper for å skjerme ditt sinn mot. Problemet er at man heller ikke greier å legge fra seg boken, og man er dømt til gradvis å bli moralsk og personlighetsmessig degenerert til under nullpunktet dersom man åpner den. Jeg for eksempel greier ikke lenger å føle kjærlighet for andre enn meg selv og Klokkereng Hansen. Dette er en leseropplevelse av den sjeldneste sort, et bekmørkt kunstverk som fullføres i deg.

Uten å røpe for mye vil jeg kort beskrive handlingen i bokens første del. Over femten sider beskrives det i morbid detalj hvordan Gregoroth våkner i en varm sølepytt, den rituelle sølepytten han hadde lagt seg ned i på slutten av det nest siste kapittelet i forrige bok. I lommene har han fortsatt tre litt sykelige ekorn og noen kroppsdeler han har kuttet av de spedalske barna i landsbyen han akkurat har kommet fra; disse har han tenkt å mate sin eneste venn, stamtreet, den store bjørka Gurggach, med. Men da han kommer dit er bjørka omringet av korsfarere med et desperat behov for ved, og en episk og grusom kamp følger. Gregoroth taper til sist, som tittelen indikerer, men etter dette begynner den store, blodtørstige bjørka å snakke til han i drømmene hans, og Gregoroth må legge ut på en lang ferd, der blodet stadig flyter, for å finne Gurggachs arvtaker, den legendariske kniven Brynjesplitter. Gregoroths dialog med Gurggach og hans tankeprosesser gjennom det hele beskrives i utsøkt og nummende detalj, og hver eneste lemlestelse han gjennomfører beskrives på en ny og nærmest forførende måte.

Sibir! Bare Du Ser Mine Tårer

Anmeldt av: Roar Sjekelsrede

“Hvis jeg vinner nordisk råds Litteraturpris i år skal jeg pinadø gå Sibir på langs, ja jeg sverger på forfatteryrkets stolthet!”. Kommentaren som runget utover serveringslokalet på Kunstnernes hus kl ti over du-burde-ha-gått-hjem-for-dritlenge-siden kom fra Kjersti Rinnan Blücher. Hun var da mest kjent som ekskona til den meriterte forfatteren Sigurd Dupp og hadde gitt ut et par kokebøker og en umotivert novellesamling i hans skygge. Det hun ikke hadde observert var at Dupp akkurat hadde strenet inn døren og fått med seg opptredenen. Hvilke tjenester Dupp må ha løst inn for å få det til kan bare Sigurd selv svare på, men en disig morgen i midten av Mars vant Kjersti Rinnan Blücher i alle fall prisen for kokeboken “Til havs med Blücher”. Det var først etter at all oppstyret rundt den omstridte kåringen hadde lagt seg at folk så smått begynte å dra frem episoden på Kunstnernes hus. Og det eskalerte til et unisont krav fra miljøet hvor Sigurd Dupp fremsto som den med høyest stemme. “Reis eller bli ekskludert!” Og etter noen ukers hektiske forberedelser reiste en spak prisvinner østover. Det har nå resultert i “Sibir, bare du ser mine tårer”.

Da jeg åpnet boken om hennes reise gjennom Sibir så forventet jeg noe like seigt og ekkelt som resultatet jeg fikk av å følge hennes oppskrift på blekksprutpaté fra den prisvinnende boken. Dessverre så oppfyltes mine forventninger, i alle fall til å begynne med. Men da jeg skjønte at jeg ikke trengte å ta hennes overdrevent selvmedlidende ord på alvor så begynte boken å bli underholdende, mye på samme måte som den tidligere nevnte blekksprutpatéen da jeg skjønte at dette materialet kunne brukes til annet enn næringskilde. Denne følelsen vedvarer helt til hun forteller om et møte en stamme av tatarer med påfølgende deltakelse i et sjamanistisk rituale. Der ser hun endelig seg selv utenfra, og det er her boken tar en ny vending. Det er på dette punktet at hovmodet og det pompøse hun tidligere har vært kjent for begynner å forsvinne, og en ny, mer ydmyk Kjersti Rinnan Blücher trer fram. Jeg begynner å føle med henne, hun får gradvis en dybde som menneske. Til og med oppskriftene hun presser inn får frem tårer i øyekrokene mine. Etter en lang reise fremstår både hun og boken ikke bare som spiselig, men regelrett deilig, mye på samme måte som blekksprutpatéen etter en uke i kjøleskapet. Det siste viste seg å være en ulykksalig illusjon, forhåpentligvis er ikke det første det, for hun er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris igjen, og til og med Sigurd Dupp som har hatet henne intenst i flere år har blitt sett nikke anerkjennende til henne i serveringslokalet på Kunstnernes Hus.