Sibir! Bare Du Ser Mine Tårer

Anmeldt av: Roar Sjekelsrede

“Hvis jeg vinner nordisk råds Litteraturpris i år skal jeg pinadø gå Sibir på langs, ja jeg sverger på forfatteryrkets stolthet!”. Kommentaren som runget utover serveringslokalet på Kunstnernes hus kl ti over du-burde-ha-gått-hjem-for-dritlenge-siden kom fra Kjersti Rinnan Blücher. Hun var da mest kjent som ekskona til den meriterte forfatteren Sigurd Dupp og hadde gitt ut et par kokebøker og en umotivert novellesamling i hans skygge. Det hun ikke hadde observert var at Dupp akkurat hadde strenet inn døren og fått med seg opptredenen. Hvilke tjenester Dupp må ha løst inn for å få det til kan bare Sigurd selv svare på, men en disig morgen i midten av Mars vant Kjersti Rinnan Blücher i alle fall prisen for kokeboken “Til havs med Blücher”. Det var først etter at all oppstyret rundt den omstridte kåringen hadde lagt seg at folk så smått begynte å dra frem episoden på Kunstnernes hus. Og det eskalerte til et unisont krav fra miljøet hvor Sigurd Dupp fremsto som den med høyest stemme. “Reis eller bli ekskludert!” Og etter noen ukers hektiske forberedelser reiste en spak prisvinner østover. Det har nå resultert i “Sibir, bare du ser mine tårer”.

Da jeg åpnet boken om hennes reise gjennom Sibir så forventet jeg noe like seigt og ekkelt som resultatet jeg fikk av å følge hennes oppskrift på blekksprutpaté fra den prisvinnende boken. Dessverre så oppfyltes mine forventninger, i alle fall til å begynne med. Men da jeg skjønte at jeg ikke trengte å ta hennes overdrevent selvmedlidende ord på alvor så begynte boken å bli underholdende, mye på samme måte som den tidligere nevnte blekksprutpatéen da jeg skjønte at dette materialet kunne brukes til annet enn næringskilde. Denne følelsen vedvarer helt til hun forteller om et møte en stamme av tatarer med påfølgende deltakelse i et sjamanistisk rituale. Der ser hun endelig seg selv utenfra, og det er her boken tar en ny vending. Det er på dette punktet at hovmodet og det pompøse hun tidligere har vært kjent for begynner å forsvinne, og en ny, mer ydmyk Kjersti Rinnan Blücher trer fram. Jeg begynner å føle med henne, hun får gradvis en dybde som menneske. Til og med oppskriftene hun presser inn får frem tårer i øyekrokene mine. Etter en lang reise fremstår både hun og boken ikke bare som spiselig, men regelrett deilig, mye på samme måte som blekksprutpatéen etter en uke i kjøleskapet. Det siste viste seg å være en ulykksalig illusjon, forhåpentligvis er ikke det første det, for hun er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris igjen, og til og med Sigurd Dupp som har hatet henne intenst i flere år har blitt sett nikke anerkjennende til henne i serveringslokalet på Kunstnernes Hus.