Sankthansbarnet

Anmeldt av: Roar Sjekelsrede

Jeg har sansen for Juni Pinsetid: hun skriver godt, og hun gjør gode valg når hun velger folk å skrive om. Sankthansbarnet, som er biografien om 800 meter løperen Vebjørn Rodal og hans liv før og etter seiersløpet i OL i Atlanta sommeren 1996 er verdt de 369 kr boken koster (429 med personlig hilsen fra Vebjørn) og en føler at en blir godt kjent med personen Vebjørn Rodal og ikke bare atleten; ja så godt at jeg tar meg i å betrakte ham som en venn. Juni bodde i telt utenfor huset til Vebjørn i tre år for å komme tettere innpå; noe hun ser ut til å ha klart, med tanke på at hun nylig fødte brorens sønn. Boken tar for seg vendepunktene i Rodals liv. Et av de første er gangen han oppdaget sitt talent for å springe. En kald oktober morgen hadde nemlig en stut revet seg løs fra båsen hjemme på gården hvor 2 år gamle Vebjørn lekte med en silokanne like utenfor, ikledd sin kræsjrøde kjeledress. Vebjørn ble et naturlig midtpunkt for beistet som lagget ut i fullt firsprang mot det forsvarløse barnet. Mor Rodal som stod i vinduet oppe ved huset ble bare en passiv tilskuer til det hun trodde skulle bli sønnens bane. Men Vebjørn skjønte alvoret og la ut i et ekstravagant tempo oppover mot huset hvor mor bevitnet at sin egen sønn iført cherroxer utklasset den to år eldre stuten i grenen fart. Alle visste at avstanden mellom hus og låve var rundt 800 meter og det viste seg senere å være den perfekte distansen for hovedpersonen.

Som leser så er jeg usikker på hvor moralsk forsvarlig det var av Vebjørns foreldre å bli inspirert av dette og til stadighet forsøke å tøye lille Vebjørns grenser bl.a ved å arrangere flere slike løp, med gutt først og husdyr etter - det var vel egentlig forkastelig. Men som sportsentusiast setter jeg enorm pris på deres tidlige engasjement. Og det er mer ved denne boken enn de rent biografiske detaljene: det mest spennende er de betraktningene og observasjonene Pinsetid gjør mens hun sitter i teltet. Hennes mangeårige bakgrunn som fuglekikker har nok vært utslagsgivende her, og den grundige beskrivelsen av parringsdansen som Vebjørns bror forfører henne med er verdt prisen av boken alene. For oss som fulgte Rodal og hans karriere lenge så er det også morsomt å lese om hans spede forsøk på å utkonkurrere sin bror om hennes gunst; jeg tror at akkurat denne delen av boken hennes er fri fantasi, en slags gonzojournalistisk utskeielse som følge av utstrakt bruk av ulovlige stoffer i denne perioden - hennes sammenbrudd er jo også veldokumentert og var jo gjenstand for mye oppmerksomhet i media i disse årene. Jeg forstår dette, og tar meg i å synes litt synd på henne, der hun beskriver sin utforsking av Rodals søppel i et forsøk på å grave dypere inn i livet hans enn noen andre før henne. Det er også der, i søppelet, at hun ikke bare finner hemmeligheten bak Rodals suksess i OL i Atlanta, men også mange av bestanddelene hun senere bygger et rede av inne i teltet sitt.