Anmeldt av: Aina Christabella Eindridesdatter
Den Brune Fasaden veier 233 gram, og er en 200 sider lang bok av Nils Åge Kampestein. Boka har en anonym, gammeldags innbinding, og den er trykt på ferdigeldet papir. Hver kopi kommer til og med med en pose med støv som man kan drysse over den, for å få en dypere innlevelse i handlingen. Som et dramaturgisk grep har forfatteren også latt de siste 147 sidene være blanke (dette har jeg i mitt eget eksemplar utnyttet til å lage en liten animert sekvens om hester). De femtitre sidene som faktisk har handling beskriver noen desperate desemberdager i 1943 der unggutten Oskar prøver å gli inn blant de lokale nazistene. Boken har en jaget stemning - kaldsvetten rant av meg mens jeg leste den - og Kampestein er en mester i bruk av symbolikk. Oskar kler seg i brune skjorter, men akkurat som de brune ytterveggene til det falleferdige huset han bor i, i utkanten av Drøbak, så skjuler det seg ting inni han, under skjortene.
Dette får man først vite mer om på side 25 og herfra og ut er boken det rene seiersrittet for den tretten år gamle forfatterspiren. Unge Kampestein som debuterte i fjor høst med boken “Angreprosessen” viser med “Den brune fasaden” at han mer enn mestrer romanformens utfordrende krav til forfatteren, selv om boken er i overkant kort. Valget om å bruke et miniatyrbilde av sin egen hund som komma og bilde av sin egen bror som står på en tidsriktig motorsykkelhjelm som utropstegn gjør boken til en konseptuell genistrek, men også det rike innslaget av beskrivende poesi vekker en lyst i meg til å legge den på den øverste hyllen i min monstrøse bokhylle. For å gi et eksempel legger jeg til det beskrivende diktet om hans første møte med Henry Rinnan sett med guttens øyne.
Den Brune Fasaden veier 233 gram, og er en 200 sider lang bok av Nils Åge Kampestein. Boka har en anonym, gammeldags innbinding, og den er trykt på ferdigeldet papir. Hver kopi kommer til og med med en pose med støv som man kan drysse over den, for å få en dypere innlevelse i handlingen. Som et dramaturgisk grep har forfatteren også latt de siste 147 sidene være blanke (dette har jeg i mitt eget eksemplar utnyttet til å lage en liten animert sekvens om hester). De femtitre sidene som faktisk har handling beskriver noen desperate desemberdager i 1943 der unggutten Oskar prøver å gli inn blant de lokale nazistene. Boken har en jaget stemning - kaldsvetten rant av meg mens jeg leste den - og Kampestein er en mester i bruk av symbolikk. Oskar kler seg i brune skjorter, men akkurat som de brune ytterveggene til det falleferdige huset han bor i, i utkanten av Drøbak, så skjuler det seg ting inni han, under skjortene.
Dette får man først vite mer om på side 25 og herfra og ut er boken det rene seiersrittet for den tretten år gamle forfatterspiren. Unge Kampestein som debuterte i fjor høst med boken “Angreprosessen” viser med “Den brune fasaden” at han mer enn mestrer romanformens utfordrende krav til forfatteren, selv om boken er i overkant kort. Valget om å bruke et miniatyrbilde av sin egen hund som komma og bilde av sin egen bror som står på en tidsriktig motorsykkelhjelm som utropstegn gjør boken til en konseptuell genistrek, men også det rike innslaget av beskrivende poesi vekker en lyst i meg til å legge den på den øverste hyllen i min monstrøse bokhylle. For å gi et eksempel legger jeg til det beskrivende diktet om hans første møte med Henry Rinnan sett med guttens øyne.
Mannen bak brillene:
Jeg ser onde øyne
bak brune briller
et sadistisk smil
og en sjel i filler
Jævla trønder
falske saueskjender
råtne møkkamann
Med ørsmå hender
Prøver å kompensere
med for sterkt håndtrykk
litt svett og fæl
der et nervøst rykk
Rinnan var aldri kjent for å bruke briller, men litt poetisk frihet må vi tåle - om ikke oppmuntre! - fra en såpass talentfull forfatter. Jeg kan ikke annet enn å anbefale denne boken på det aller sterkeste!
Opphav til bakgrunnsbilde: http://lostandtaken.com/blog/2009/7/1/10-grunge-book-cover-textures.html
Jeg ser onde øyne
bak brune briller
et sadistisk smil
og en sjel i filler
Jævla trønder
falske saueskjender
råtne møkkamann
Med ørsmå hender
Prøver å kompensere
med for sterkt håndtrykk
litt svett og fæl
der et nervøst rykk
Rinnan var aldri kjent for å bruke briller, men litt poetisk frihet må vi tåle - om ikke oppmuntre! - fra en såpass talentfull forfatter. Jeg kan ikke annet enn å anbefale denne boken på det aller sterkeste!
Opphav til bakgrunnsbilde: http://lostandtaken.com/blog/2009/7/1/10-grunge-book-cover-textures.html
