Anmeldt av: Roar Sjekelsrede
Jeg har sansen for Juni Pinsetid: hun skriver godt, og hun gjør gode valg når hun velger folk å skrive om. Sankthansbarnet, som er biografien om 800 meter løperen Vebjørn Rodal og hans liv før og etter seiersløpet i OL i Atlanta sommeren 1996 er verdt de 369 kr boken koster (429 med personlig hilsen fra Vebjørn) og en føler at en blir godt kjent med personen Vebjørn Rodal og ikke bare atleten; ja så godt at jeg tar meg i å betrakte ham som en venn. Juni bodde i telt utenfor huset til Vebjørn i tre år for å komme tettere innpå; noe hun ser ut til å ha klart, med tanke på at hun nylig fødte brorens sønn. Boken tar for seg vendepunktene i Rodals liv. Et av de første er gangen han oppdaget sitt talent for å springe. En kald oktober morgen hadde nemlig en stut revet seg løs fra båsen hjemme på gården hvor 2 år gamle Vebjørn lekte med en silokanne like utenfor, ikledd sin kræsjrøde kjeledress. Vebjørn ble et naturlig midtpunkt for beistet som lagget ut i fullt firsprang mot det forsvarløse barnet. Mor Rodal som stod i vinduet oppe ved huset ble bare en passiv tilskuer til det hun trodde skulle bli sønnens bane. Men Vebjørn skjønte alvoret og la ut i et ekstravagant tempo oppover mot huset hvor mor bevitnet at sin egen sønn iført cherroxer utklasset den to år eldre stuten i grenen fart. Alle visste at avstanden mellom hus og låve var rundt 800 meter og det viste seg senere å være den perfekte distansen for hovedpersonen.
Som leser så er jeg usikker på hvor moralsk forsvarlig det var av Vebjørns foreldre å bli inspirert av dette og til stadighet forsøke å tøye lille Vebjørns grenser bl.a ved å arrangere flere slike løp, med gutt først og husdyr etter - det var vel egentlig forkastelig. Men som sportsentusiast setter jeg enorm pris på deres tidlige engasjement. Og det er mer ved denne boken enn de rent biografiske detaljene: det mest spennende er de betraktningene og observasjonene Pinsetid gjør mens hun sitter i teltet. Hennes mangeårige bakgrunn som fuglekikker har nok vært utslagsgivende her, og den grundige beskrivelsen av parringsdansen som Vebjørns bror forfører henne med er verdt prisen av boken alene. For oss som fulgte Rodal og hans karriere lenge så er det også morsomt å lese om hans spede forsøk på å utkonkurrere sin bror om hennes gunst; jeg tror at akkurat denne delen av boken hennes er fri fantasi, en slags gonzojournalistisk utskeielse som følge av utstrakt bruk av ulovlige stoffer i denne perioden - hennes sammenbrudd er jo også veldokumentert og var jo gjenstand for mye oppmerksomhet i media i disse årene. Jeg forstår dette, og tar meg i å synes litt synd på henne, der hun beskriver sin utforsking av Rodals søppel i et forsøk på å grave dypere inn i livet hans enn noen andre før henne. Det er også der, i søppelet, at hun ikke bare finner hemmeligheten bak Rodals suksess i OL i Atlanta, men også mange av bestanddelene hun senere bygger et rede av inne i teltet sitt.
Anmeldt av: Leander Prydenfeldt
Jeg gikk på en privat ungdomsskole hvor vi fikk velge enkelte fag vi ønsket å fordype oss i. Jeg valgte bort økonomi og verdiøkningsfag for å ta det bilinguale faget how to use religion to your own benefit. Mor støttet meg i dette valget og sa at det vitnet om karakterstyrke og modenhet. Dette er forøvrig en karakteristikk som har fulgt meg i ulike sammenhenger. Se så, da vet dere at dere kan ha tiltro til min anmeldelse av denne boken. Det kan vise seg at andre anmeldere etter hvert blir inspirerte av denne introteknikken, eller Leandermodellen som jeg kaller den. Bare så dere er klar over det! Boken jeg skal anmelde er en religiøs en, skrevet av Wilhelm Tykkelsen som blant annet står bak verket «Petunias evne til å dele med mange»- en bok jeg elsker.
So let’s cut to the chase and kill the rabbit. Men før det vil jeg bare ta et oppgjør med denne heksejakten pressen setter inn hver gang Tykkelsen gir ut et verk. "Plagiat! Plagiat!" roper hylekoret og denne gangen sier de at historien er prikk lik manuset til filmen “Boys don’t cry”, forkledd i en slesk 1800-talls klosterdrakt den kler heller dårlig. Disse har klart som dagen er lang pint seg gjennom dager på ineffektive bolsjevistiske kommuneskoler og gjennom det gått glipp av den delikate kompetansen du trenger for å forstå Tykkelsens dypere lag. Historien om denne munken som lever som nonne handler ikke egentlig om dette, den handler om religion. Det er slik at munkenonnen er et symbol på den greske sjefsguden Zevs og biskopen han/hun inleder et forhold til er et symbol på havguden Kong Triton. Oppdager man dette faller bitene på plass og en kan begynne å vinkle dette til sin egen fordel. Jeg anbefaler dere å elske denne boken, det føles så godt.
Opphav til bokcover: Creative commons copyright Xinem
