Søskenbarnet

Anmeldt av: Aina Christabella Eindridesdatter 
Det første jeg la merke til da jeg pakket opp denne siste boken til Kim Inge Bråtsverk var bokens tyngde, den måtte veie over 3 kilo og det gav meg en følelse av tiltaksløshet. 1603 sider om et søskenbarn kan bli i meste laget selv for en som får rikelig betalt for å lese andres litteratur. Og som i Kim Inge sin forrige bok står disse 3236 grammene boken veier godt i forhold til det sørgelige tungsinnet som denne boken er trykkimpregnert med. Det er nesten som jeg kan lukte de antidepressive tablettene forfatteren må ha spist for å unngå å ta sitt eget liv i det jeg leser om hovedpersonen Bengt Erik Sevjetre og hans oppvekst på garden Fellingsbø på Bømlo i Sunnhordaland.




Det er akkurat dette tungsinnet som karakteriserer forholdet mellom hovedpersonen og hans søskenbarn, Maria Sevjetre. Det mørke havet rundt Bømlo forsterker håpløsheten og tristheten som gjennomsyrer dramaet mellom disse to mens det sakte, svært sakte, utfolder seg. De ekstremt dype og detaljrike beskrivelsene av vemod og incestuøse lengsler som Bengt Erik har helt fra barnsben av får meg til å frykte for forfatterens sjelsliv. Det får meg også til å frykte for sjelslivene til de ved Gyldendal forlag som vurderte denne boka som egnet for trykking og et opplag på nøyaktig 3236 eksemplarer. Dette tallet går igjen: både denne boken og hans forrige veide 3236 gram, og det leder meg til å tro at denne vekten har en dypere - kanskje mystisk - betydning for Bråtsverk.

Men dette fikk en vri da jeg en mandagsmorgen mottok en forsyning te som jeg får tilsendt månedlig gjennom te-klubben “Ein Te Deg”, og så ved en tilfeldighet at mitt registreringsnummer på betalingsblanketten var BES-MS 3236 (legg merke til hovedpersonenes initialer), og at pakkene var blitt sendt fra Rubbestadneset postkontor, som jeg nå vet at ligger på øya Bømlo i nettopp Sunnhordaland. Jeg tar ikke i hvis jeg sier at dette satte i gang en undringsprosess i meg. Var dette en mildt sagt abnormal tifeldighet eller er det forfatteren som smekker fluer på anmelderens rygg? Og siden du ikke svarer på telefonen, ringeklokke, brev eller mail, Kim Inge, og Ein Te Deg AS på Bømlo nekter for å ha noe kjennskap til deg; spør jeg deg her: er dette ditt verk? Du leser vel anmeldelsen av din egen bok du som andre? Om ikke annet, gi meg et svar i din neste bok. Og Kim Inge, her kommer et tips: få hodet opp av sørgesekken; boka di kan jo ta livsgnisten fra en hel generasjon.     

Fest eller Kolera

Anmeldt av: Finn G. Prydenfeldt

Jeg har uttalt tidligere at jeg føler norsk skrivekunst er inne i en eksistensialistisk fase hvor flesteparten av landets forfattere jukker taktfast på beinene til sine europeiske og amerikanske storesøken. Mange gode romaner går tapt pga manglende tro på egen stil og man sitter igjen med en halvgod bok med alt for høyt ambisjonsnivå. Det må være vanskelig å skrive godt når du samtidig er i ferd med å ejakulere oppetter leggen til ditt forbilde. Fest eller Kolera av Baltasar Lindeblomst er derimot et unntak fra denne gryende ukulturen. Baltasar jobber til daglig som Oljearbeider på Gullfaks C feltet i Nordsjøen og når han har sine fire uker av jobb har han skrevet denne komedien av en bok. Valget av miljøet boken utspiller seg i er ikke tilfeldig; det er nemlig på den samme oljeplatformen hvor forfatteren har sitt daglige virke, men forfatteren nekter for at boken er en selvbiografi.

Dette er en eksistensialistisk roman, men der Camus, Sartre og Kierkegaard begraver alt som er av glede, pisser på graven dens, for deretter å velte seg i en gjørme av urin og tristhet; der ser Lindeblomst det komiske og det latterlige, og overgår dermed dem alle. Om han jukker taktfast opp mot noens bein, så er det kun sine egne. Kolerautbruddet som handlingen er lagt rundt - og som Lindeblomst benekter er inspirert av den smittsomme magesjauen som herjet Gullfaks C etter at det ble servert bedervet kalkunkjøtt der ved juletider - fører til at hovedpersonen, Melchior Eikeløv, blir sperret inne i et sykdomsfritt hotellbygg sammen med en fin blanding av festglade latviere og fordrukne skotter. Fandenivoldskheten og latteren hersker der inne mens de kolerabefengte kollegene utenfor sykner hen og dør foran øynene deres - og Eikeløv må stadig forholde seg til valget mellom å fortsette å feste eller å gå ut og bli smittet av kolera. Dette virker kanskje som tungt materiale for en komedie, men Lindeblomst har alltid et glimt i øyet, og med en dreven, lun sans for humor og sann fortellerglede viser han leseren de lyse sidene selv ved en katastrofe som dette.

Utgangspunkt for omslagsbilde frå: http://ian.umces.edu/imagelibrary/displayimage-5231.html, av Tracey Saxby