Lamaene samles i måneskinn

Anmeldt av: Roar Sjekelsrede Søramerikansk litteratur er sjelden populær kost her til lands, men Miguel Valderramas debutroman om mørke krefter i høylandet i Peru kan fort bli et unntak fra dette. Valderrama skriver intenst, koka-teen drikkes i annethvert kapittel, og den magiske realismen som benyttes av alle de gode og kjente forfatterne fra dette kontinentet herjer også i denne boken. Familiefeider, heslige eldgamle inkaritualer, og de mystiske lamaene - som til stadighet endrer handlingens gang - veves sammen til en forunderlig, fargerik og fascinerende poncho som du tar på deg når du leser boken. Det hele starter med at hovedpersonen Pancho Vuelva utvikler et dødsønske: han føler at livet har for mye mening, at det er for godt; det hele blir for overveldende for ham. Det er da han møter lamaene, og alt endres.


Jeg siterer boken: Pancho våkner av at han er våt og seig i fjeset, han tørker det vekk med noen kokablader han spyttet på gulvet før han la seg. Så ser han grunnen til seigheten: en lama står ved foten av sengen og spytter en fiberrik klyse i retning Panchos øvre del; Pancho dukker hemningsløst og spytter tilbake, men bommer med en meter; Pancho ser at det bobler i lamaspyttet på sengekanten . Sitat slutt.
Lamaen viser seg å være sjefslamaen til storbonden fra den rivaliserende Vasaveriklanen som holder til på den andre siden av et hellig fjellpass hvor kun Lamaer har lov til å krysse. Det hele utvikler seg til en omfattende krig hvor lamaer sendes i armeer over fjellpasset for å spytte ned sin fiende. Det er i denne krigsbeskrivelsen Valderramas bok blomstrer. Han tar oss med inn i Panchos hode og viser hvordan han tenker rundt oppgaven han får av sin far om å trene opp sin egen krigslama og hvordan han takler etseskadene etter angrepene fra nabobygden. Det er vidunderlig å oppleve Panchos vekst med lamatrenerjobben og hans aksept av etseskadene. At lamaer ikke kan drepes pga sin helligdom viser seg å bli et stort problem for befolkningen, og også for forfatteren. Alt er nærmest hellig i denne romanen og det setter noen ganger begrensninger for handlingsutviklingen. Folk må være så forsiktige hele veien. Men sett under ett er dette en flott ungdomsbok; jeg ble glad i Pancho underveis og boken er spekket med god dialog, deilig symbolikk og intense kampscener. Nok til å holde meg våken i går natt iallefall.    

Syndens Bygd

Anmeldt av: Roar Sjekelsrede
I Syndens Bygd dykker Vetle Langemannsnes dypt inn i det som lenge har foregått bak lukkede dører i den vesle bygda Sakkestøl like utenfor Kristiansand, og som nå har spredd seg ut til bygdas parker, bakhager, og til de nye unisextoalettene på rådhuset. Ved hjelp av avansert avlyttingsutstyr, telekamera og tilfeldige samtaler på parkbenker avdekker han et lite samfunn i forfall. Moral, hemninger og personlig hygiene er begreper som ikke lenger har betydning i Sakkestøl, og i boken har Langemannsnes også stolt inkludert bilder av flere av arrene han pådro seg da han var der - hele hans venstre arm er dekket av små bitemerker fra barna i barnehagen Sakkestøl Kosekrok. Et lite høydepunkt i boken er hans beskrivelse av det som skjedde da han prøvde å gi en kopi av “Skikk og Bruk” utgitt av Cappelen forlag i 1951 til en av de mer normale innbyggerne. Dette skjer tidlig i boka, da han tror han kan gi en forklaring på fraværet av vanlig skikk og bruk ved å knytte det sammen med alle de underlige plantene som vokser i bygda.

Hans nitide graving etter årsaken til dette bygdefenomenet - som forøvrig er vidunderlig skildret - gir grobunn for flere teorier; her er et eksempel: Helt i starten tror han dette kan være forårsaket av en ilandskylt hval som bygdefolket hadde delt seg i mellom og at denne kunne ha smittet innbyggerne med et slags virus. Mesteparten av bygdefolket selv tror ikke på dette, men har sin egen teori om at djevelen hadde slått ned i bygdas frisør, noe som etterhvert fikk et skjebnesvangert utfall for mannen som hadde gjort business av sine klippeferdigheter; han ble sist observert som grisemat i en foringsrenne på en av gårdene tilknytta bygda. Videre etter mangfoldige tester av drikkevann, lesestoff, insektsliv og medisiner og flere tilfeldige samtaler med bygdas folk og derav mange ubehagelige opplevelser - hvor jeg forøvrig savner litt av de vidunderlige skildringene nevnt ovenfor - kommer Langemannsnes frem til en årsaksforklaring som samler alle disse bemerkelsesverdige symptomene i en forbløffende logisk, men mystisk suppe. Jeg liker sjelden forfattere som liker å skrive om virkeligheten, fordi den ofte er så døll, men i Langemannsnes’ bok er den ikke det, den er derimot fargerik, konspiratorisk og inneholder mengder av uforklarlige elementer. Dette er noe så sjeldent som en “page turner” fra virkeligheten og jeg digger den! Boken vil naturligvis få en del etterspill, med tanke på den passive rollen kommunen og media hadde i saken.


Opphav til bakgrunn for bokomslag: © copyright ML Cohen,    used underCreative Commons licence.