Petunias Evne Til å Dele Med Mange

Anmeldt av: Finn G. Prydenfeldt
Man har som regel en forventning før man går i gang med en bok. Man har kanskje hørt noen prate om den, lest en anmeldelse eller kikket på vaskeseddelen. Når det kommer til denne boken, skrevet av Wilhelm Tykkelsen, er forventninger du har på forhånd det nærmeste du vil komme en kvalitativ opplevelse. Dette er nemlig det mest pretensiøse kopi- og plagiat-verk jeg noensinne har latt mitt sinn bli straffet av. Vi har med en forfatter å gjøre som utålmodig skriker etter å bli anerkjent og sett. Jeg er rett og slett helt paff. Handlingen er selvsagt lagt til andre verdenskrig, hvor unge Petunia gjør sitt for hjelpe sine medborgere i byen Silkeborg i Danmark. Hun deler villig vekk sine rasjoner til både dyr og mennesker og opptrer som en irriterende helgenskikkelse uten refleksjonsevne gjennom hele boken.

Men før Schibsted publiserte verket hans burde jo noen ha lagt merke til hva han egentlig har gjort: gjenfortalt historien om Frans av Assissi ved å klippe og lime inn setninger fra Anne Franks Dagbok og bøker om Jeanne d’Arc. Det er rimelig åpenbart når Petunia iført ringbrynje sverger lojalitet til den franske tronarvingen, like før nazistene bryter opp døra. Det eneste som hinter om originalitet er at boka her og der inneholder rare, innskutte setninger der den første bokstaven i hvert ord utgjør forfatterens etternavn, f.eks i denne sekvensen “Tanja ytret: kanskje kunne en like slike epler nå. Ralf ulte litt etter ro, ‘godt Anders trillet av!’". Det er jo forståelig at Tykkelsen prøver noe annet for å få utløp for sine kreative evner: hans karriere som gangstarapperen Willy T. tok jo aldri noe særlig av; men det var jo akkurat mangelen på kreative evner som gjorde at karrieren hans aldri nådde annet enn tilbudshyllene på platekompaniet. Og det er vel knapt noen som husker hans ene hit “Strøken på strøket”, der han prøver å beskrive hverdagen til de nigerianske prostituerte i Oslo på en folkelig måte. Til tonene av 50 Cents “Candy Shop” blandet han teksten til Sandra Lyng Haugens “Sommerflørt” og Ice-Ts “Copkiller”. Det var like mislykket det.

Onsdagsbrevet

Anmeldt av: Lydia Sofie Klangberg  
Onsdagsbrevet skrevet av Kjell McLindebelli og illustrert av Svein Smith McKenna  er en bok jeg har sett frem til skulle komme ut; i alle fall barnet i meg. Ikke at jeg er med barn altså (såvidt jeg vet), men samarbeidet McLindebelli/Smith McKenna sine tidligere bøker har vekket til live den unge og barnslige Ingriden jeg har bært inni meg så lenge og gjennom bøkene klarer å la leke sammen med de andre barna. Onsdagsbrevet overrasket meg første gang da jeg fikk beskjed om at den måtte hentes på postkontoret og ikke kunne leveres: boken var en og en halv meter brei, to meter høy og kom med monterte bæreseler. Jeg fikk den i hus, åpnet pakningen og kjente lille Ingrid begynte sparke inne i magen. Bare et glimt av forsiden og jeg kjente at riene begynte å melde seg; “nå skjer det!” tenkte jeg. Etter å ha bladd om til første side fantes det verken tvil eller veier tilbake; det sagnomsuste vannet hadde gått og den etterlengtede fødselen var i gang, men det var noe som føltes annerledes ved denne tilblivelsen; noe jeg ikke hadde følt ved de tidligere utgivelsene.

En gigantisk tegning av selve Onsdagsbrevet kom til syne på side 4, og boken overrasket meg for andre gang: Smith McKenna hadde forlatt sin velkjente naivisme til fordel for en langt mer ungdommelig stil. Jeg kjente frykt, at noe var feil. Ingrid rev og slet i meg; magen revnet. Ingrid var ute, større enn før, mildt pubertal. Hun begynte å bølle med de andre barna og kalle dem navn for å få dem til å gråte. McLindebellis fine skildring av innholdet av Onsdagsbrevet kjedet henne mer og mer etterhvert som jeg bladde om sidene, og hun tegnet stadig mer vulgære ting over de dyrekjøpte illustrasjonene. Jeg var ikke en gang kommet halvveis da jeg forstod at jeg ikke kunne la henne fortsette. Hun skrek da jeg veltet den enorme boken over henne, og lammet henne, slik at jeg kunne roe henne ned nok til at jeg kunne stappe henne tilbake inn i magen min, og sy den igjen. Jeg måtte lese resten av boken iført et stålkorsett mens hun hylte inni meg og bønnfalt meg om å få komme ut. Det var en fin bok.

Satans Spurver

Anmeldt av: Roar Sjekelsrede 
Karl Kjensli, best kjent som prinsen av Nordmarka, fortsetter med bokstavrim i titlene på bøkene sine, i sin serie om lumske smådyr. Det er få som har gjort så mye for, og lagt så mye innsats i, å skape en angst for småvilt. Serien hans hadde, jeg er nesten fristet til å si dessverre, et høydepunkt allerede i andre bok, Barbariske Bevere, og det har siden den gang bare gått en vei, rett bortover. Det er nesten ikke annet å si om det, når dette er den tredje boken i serien og den er like god som den forrige. For Kjensli er det tilsynelatende ingen begrensinger for hvor mange måter han kan beskrive frykten nærværet av et lite skogsdyr kan skape. Han bruker nye litterære virkemidler i hver eneste bok - alltid med samme uhyggevekkende resultat.

Et svært virkningsfullt virkemiddel han eksperimenterer med i denne boken er å henvende seg direkte til leseren på utvalgte steder. Jeg mistenker av og til Kjensli for å ha et ønske om å påføre sine lesere traumer. Da jeg under påskudd av å låne en kopp sukker konfronterte han med dette, nektet han først høylydt og truende, før han med iskald ro inviterte meg inn. Jeg takket høflig nei og lot han beholde sukkerkoppen. Her kommer et kort utdrag fra boken som illustrerer nevnte virkemiddel: “Jacob ropte etter vennene sine uten å få svar. Hadde de forlatt ham ute i skogen? Var dette en practical joke? Eller kunne det være spurvene? Spurvene, hvis nebb det dryppet blod av, som tidligere på dagen hadde kikket ned på vennegjengen og deretter opp mot deg som leser denne boken. Den ene spurven ble forresten svart i blikket etter å ha oppdaget deg. Den lettet fra grenen og er nå på vei til _____________(skriv inn din egen adresse her eller bli rammet av en smertefull sykdom).” Hvis du ønsker å lære deg å hate og frykte enda en smådyrsart er dette absolutt boken for deg. Hvis ikke anbefaler jeg heller Syndens bygd av Vetle Langemannsnes. En god bok for få kroner.

Hvordan holde det på et minimum

Anmeldt av: Roar Sjekelsrede 
Endelig en skikkelig lykkepille fra logopeden Tengil Loke. En selvhjelpsbok for alle som har en drøm i livet - det vil si alle. Det store spørsmålet som stilles er jo nettopp det vi alle lurer på: skal jeg følge min drøm eller la fornuften råde? Med bombastiske formuleringer overbeviser Tengil Loke leseren om at drømmene er illusjoner som danner en vollgrav rundt mennesket. Moralen er kort oppsummert: slutt å drømme, klipp deg og skaff deg en jobb. Det kan være tungt for mange å svelge dette, men det er nettopp drømmene i deg som hindrer deg i å akseptere disse sannhetens ord. Loke er en retorisk mester som får deg til å føle deg som en idiot hvis du ikke er enig med han og som et geni dersom du er enig med han. Jeg befinner meg i sistnevnte kategori og har fått et frigjørende fiendtlig forhold til mine egne drømmer, som bare er primitive mekanismer jeg faktisk er for god for.

For den som skulle føle seg som den tidligere nevnte idioten har Loke rundhåndet i siste kapittel skrevet ned affirmasjoner som du skal ta i bruk 50 ganger daglig. “Dette er mentale spensthopp; slik at du en dag tar sats og hopper deg inn i det virkelige liv” skriver han. Jeg gav disse til min far, en uhelbredelig dagdrømmer, trodde jeg, men etter bare tre dager ringte han meg for så å endelig foreslå at familien burde legge ned sparingen til kjøpet av den eldre danskebåten “Peter Wessel” og heller gå for den mindre militærfregatten “Seamonkey nr 4”. Ikke rasjonelt det heller, men et syvmilsskritt i riktig retning med tanke på at det er en feriebåt mannen er ute etter - en som 98% sikkert vil bli stående å ruste på tunet sammen med tidligere kjøpte luftslott. Så, etter to uker med affirmeringer var jeg tilfeldigvis innom barndomshjemmet for å levere en vaniljekringle kona hadde bakt. På det tilsynelatende tomme tunet stod faderen, nyfrisert, og monterte en kajakk på biltaket. Han som tidligere hadde vært et forbilde for andre trygdesnyltere skulle på jobb. Han hadde fått fast ansettelse på Tybring-Gjedde, men skulle først bare selge unna kajakken han hadde kjøpt i stedet for den tidligere nevnte fregatten. Tommel opp fatter og Tengil! Terningkast 19 av 20 på rollespillterningen min!