Anmeldt av: Roar Sjekelsrede
Da jeg var 16 år gammel husker jeg at Theis Dagfinn Honninglandskvammen flere ganger truet med å banke opp meg og familien min. En gang gjennomførte han dette og hele familien havnet på intensiven. Selv om jeg burde hatet han for dette, skjedde magiske ting i kjølvannet av denne sykehusinnleggelsen. Den planlagte skilsmissen mellom mor og far ble skrinlagt og i steden startet et dynamisk samarbeid mellom dem. Jeg fikk masse sympati fra klassekamerater og ble sammen med drømmedama Siv Tanja Hansemannsen, som ble mitt første ligg. Den eneste som kom dårlig ut av det var lillebroren min Per Jone, som slo opp en gammel idrettsskade. Alt i alt var jeg usedvanlig spent da den tidligere yrkesbølla Honninglandskvammen sinnsykt nok skulle debutere som forfatter med romanen Tobarns Morten.
Og han skulle igjen gi meg en grundig overhaling, men denne gang var nunchakuen erstattet med ord. Sist gang jeg så Honninglandskvammen skrive, risset han inn FAR og MOR i pannen til mine foreldre før han forlot oss liggende hist og pist utover stuegulvet den kvelden. Jeg var mildt sagt spent på boken han hadde klart å skrive, men samtidig var forventningene derfor lave. Det skulle snart gå opp for meg at boken var en dokumentar og at jeg selv var med i startpartiet. Historien begynner nemlig utenfor Rikshospitalet hvor en overtent og understimulert tenåring med alt for stor tilgang på effektive slagvåpen befant seg, fast bestemt på å ta siste finish på familien min og meg. Det gledelige for vår del og det skulle vise også for hans del, var at overlege Benedict Fastbechtemt hadde byttet vakt pga deltagelsen i et Cage Fighting mesterskap dagen etter og var på jobb. Theis fikk slik grisebank i resepsjonen i møte med overlegen at samme mann la han rett i koma, noe det viser seg at sykehusledelsen dekket over i etterkant. Og det er i koma Theis og vi blir kjent med Morten, deilige Morten, imøtekommende Morten, Morten som blir den beste tobarnsfaren jeg kan forestille meg. Og Morten hadde alltid vært i Theis, men Theis hadde ikke funnet ham i sitt eget kaos. Boken og historien traff meg på en slik måte at jeg nå higer etter å falle i koma. Så ikke bare løp og kjøp denne folkens, sett deg i bilen og gi full pinne. Theis lever i dag som fullstendig invalid, men skriver at han er lykkelig på sin øyestyrte datamaskin.
Da jeg var 16 år gammel husker jeg at Theis Dagfinn Honninglandskvammen flere ganger truet med å banke opp meg og familien min. En gang gjennomførte han dette og hele familien havnet på intensiven. Selv om jeg burde hatet han for dette, skjedde magiske ting i kjølvannet av denne sykehusinnleggelsen. Den planlagte skilsmissen mellom mor og far ble skrinlagt og i steden startet et dynamisk samarbeid mellom dem. Jeg fikk masse sympati fra klassekamerater og ble sammen med drømmedama Siv Tanja Hansemannsen, som ble mitt første ligg. Den eneste som kom dårlig ut av det var lillebroren min Per Jone, som slo opp en gammel idrettsskade. Alt i alt var jeg usedvanlig spent da den tidligere yrkesbølla Honninglandskvammen sinnsykt nok skulle debutere som forfatter med romanen Tobarns Morten.
Og han skulle igjen gi meg en grundig overhaling, men denne gang var nunchakuen erstattet med ord. Sist gang jeg så Honninglandskvammen skrive, risset han inn FAR og MOR i pannen til mine foreldre før han forlot oss liggende hist og pist utover stuegulvet den kvelden. Jeg var mildt sagt spent på boken han hadde klart å skrive, men samtidig var forventningene derfor lave. Det skulle snart gå opp for meg at boken var en dokumentar og at jeg selv var med i startpartiet. Historien begynner nemlig utenfor Rikshospitalet hvor en overtent og understimulert tenåring med alt for stor tilgang på effektive slagvåpen befant seg, fast bestemt på å ta siste finish på familien min og meg. Det gledelige for vår del og det skulle vise også for hans del, var at overlege Benedict Fastbechtemt hadde byttet vakt pga deltagelsen i et Cage Fighting mesterskap dagen etter og var på jobb. Theis fikk slik grisebank i resepsjonen i møte med overlegen at samme mann la han rett i koma, noe det viser seg at sykehusledelsen dekket over i etterkant. Og det er i koma Theis og vi blir kjent med Morten, deilige Morten, imøtekommende Morten, Morten som blir den beste tobarnsfaren jeg kan forestille meg. Og Morten hadde alltid vært i Theis, men Theis hadde ikke funnet ham i sitt eget kaos. Boken og historien traff meg på en slik måte at jeg nå higer etter å falle i koma. Så ikke bare løp og kjøp denne folkens, sett deg i bilen og gi full pinne. Theis lever i dag som fullstendig invalid, men skriver at han er lykkelig på sin øyestyrte datamaskin.
No comments:
Post a Comment