Lalleper og Kvilesteinen

Anmeldt av: Finn G. Prydenfeldt

I høst fikk endelig skuespillerinnen Svanhild “Fakta Faen” Fabriziussen en rolle i en film, i en alder av 38 år. Jeg har lenge irritert meg over denne streberske damen, som har forsøkt alt for å bli kjendis. På Aschehougs sommerfest tilbød hun seg “å huse min fingerløse halvarm” da jeg utøvet et narrespill og sa at jeg var filmregissør. Min siste dråpe av respekt for henne fordampet da jeg skjønte at hun ikke hadde funnet opp begrepet “fingerløse halvarm” selv og at dette var hentet fra boken “Knull” av Gilbert Crawbone. Det at jeg lot henne “huse” og at gutten Tussleiv kom til verden som et resultat av dette, holder jeg også mot henne. Uansett har hun tydeligvis bestemt seg for å smi mens jernet er varmt og gav forrige uke ut en bok på eget forlag.


Og det var noe ekstremt forsmedelig over å lese denne boken: hun har bygget historien på det jeg fortalte henne for å få henne til å sovne slik at jeg kunne snike meg ut av sengen hennes den natten. Lalleper og Kvilesteinen var noe søvndyssende vrøvl jeg oppfant i ren desperasjon da min opphisselse over å endelig få slutt på en syv år lang ufrivillig sølibatperiode var over og jeg skjønte hva jeg hadde gjort, hvilket nivå jeg hadde sunket til. Og jeg fylles med enda mer vemmelse over dette kvinnemennesket når jeg leser i forordet at det er denne historien hun har brukt for å få vesle Tussleiv i søvn i hans kolikkperiode - en periode hun hevder har vart de siste tre årene. Men kjøp boken. Ikke fordi hun fortjener et rødt øre, men for å gi meg bedre samvittighet for at jeg ennå har til gode å betale barnebidrag.

Alle Barna... Director's Cut Vol. 1

Anmeldt av: Mons Henning Halvbro

Yes da! Endelig har det skjedd noe på “Alle barna” fronten igjen! Det har vært stille en stund, men det har tydelig vis ikke vært like stille inni skolten til Sigrund Beiteflesk og slekta hennes. Familieprosjektet som startet ved et sleivspark på en nyttårsaften i 1993 har bært frukter, og denne gang er de modne, overmodne. Beitefleskslekta går, nå som alltid, notorisk til verks og tar for seg alle våre folkekjære fornavn og får dem koblet til en helsprø situasjon. Denne gangen har de også involvert navnene til innvandrere og asylsøkere, og det funker. Ikke like lett å finne rim på norsk der i gården kanskje, men der det er navn finner Sigrund og gjengen rim; det virker like sikkert som at jeg skal ut på lørdag. Av og til kan til og med jeg ta meg selv i å tenke at noen av koblingene i “Director's cut” versjonen er for drøye, at dette kan fungere som det rene oppslagsverket for en mobber og som tårevåt opptenningsved for offeret.

Bokutgivelsen har derfor naturlig nok blitt satt i medienes søkelys. I et tilfelle måtte angivelig et mobbeoffer flytte fra Drøbak til Tolga på grunn av vitsen: “Alle barna hadde sopp i rumpa, utenom Hassan, han brukte Asan.” Det er en sterk historie, spesielt siden offeret ikke en gang het Hassan. Forrige uke kunne vi også lese i Tilliten Budstikke at en rørlegger bevisst gjorde en dårlig jobb fordi kunden siterte fra boken og uheldigvis traff navnet til hans hardt kneskadde datter Ivana. Vitsen var som følger: “Alle barna var plutselig stinne i grynn, utenom Ivana, det var henne alle barna  hadde rana.”  Beitefleskfolket har nok lært i denne prosessen at det å tenne en fyrstikk kan starte en skogbrann. La oss håpe at skadetoppen er nådd og at denne boken etter hvert blir sett på som en litterær lettvekter. Avslutningsvis vil jeg ta med min favorittvits, som jeg mener er genial og som gjør boken verdt å kjøpe: “Alle barna lærte norsk på skolen, utenom Terje; han bodde i Sverige!"

Beltestedet

Anmeldt av: Finn G. Prydenfeldt

Er du bekymret for finanskriser, naturkrefter og oljestopp? Hvis du dypt i ditt innerste tenkte ja, holder det å lese denne anmeldelsen. Hvis du tenkte nei, bør du lese boken. Beltestedet  utforsker nemlig vår framtidsfrykt på et neoromantisk og pseudopluralistisk nivå, i et klima av hegemonisk bihorisontal tenkning. Hobbydommedagsprofeten Hans Kenny Honda viser tenner, muskler og baller med denne supernovaen av en bevissthetsvekkende framtidsvisjon. Besserwissersyndrom? Tror ikke det nei... Honda er av en uformell, uavhengig og god avis blitt betegnet som vår tids mest sannsynlighetstroe profet, en kåring som bejubles av meg. Min begeistring for Honda og Beltestedet skyldes nok delvis at han opererer med hyggelige år 67 091 som menneskehetens sluttdato, men han har også kvaliteter utover dette.

En av disse kvalitetene er nettopp det at han så klart beskriver de ytterst kvantemekaniske vibrasjonene og ligningene han har brukt i sine avanserte kalkuleringer av datoen for vår nærmest etterlengtede undergang. Og i motsetning til vår tids andre kjente og kjære hobbydommedagsprofet - og haruspex - Ben Leonard von Løwenskiold, viser Honda også frem bilder av dyreinnvollene han har brukt som utgangspunkt for sine profetier. Han forklarer også hvorfor ekorn gir overlegne resultater i forhold til von Løwenskiolds frittgående høner. Dette for at leserene ikke bare skal skjønne alvoret i det hele, men også slik at de skal kunne etterprøve hans utregninger - noe mange har prøvd uten hell, og fryktelig mange flere har forkastet som rent nonsens, men det er åpenbart grunnet deres manglende forståelse for matematikk eller at de er vrange. Beltestedet viser fremtiden, og den, den bør du få med deg - det er tross alt den du skal leve i.

Sankthansbarnet

Anmeldt av: Roar Sjekelsrede

Jeg har sansen for Juni Pinsetid: hun skriver godt, og hun gjør gode valg når hun velger folk å skrive om. Sankthansbarnet, som er biografien om 800 meter løperen Vebjørn Rodal og hans liv før og etter seiersløpet i OL i Atlanta sommeren 1996 er verdt de 369 kr boken koster (429 med personlig hilsen fra Vebjørn) og en føler at en blir godt kjent med personen Vebjørn Rodal og ikke bare atleten; ja så godt at jeg tar meg i å betrakte ham som en venn. Juni bodde i telt utenfor huset til Vebjørn i tre år for å komme tettere innpå; noe hun ser ut til å ha klart, med tanke på at hun nylig fødte brorens sønn. Boken tar for seg vendepunktene i Rodals liv. Et av de første er gangen han oppdaget sitt talent for å springe. En kald oktober morgen hadde nemlig en stut revet seg løs fra båsen hjemme på gården hvor 2 år gamle Vebjørn lekte med en silokanne like utenfor, ikledd sin kræsjrøde kjeledress. Vebjørn ble et naturlig midtpunkt for beistet som lagget ut i fullt firsprang mot det forsvarløse barnet. Mor Rodal som stod i vinduet oppe ved huset ble bare en passiv tilskuer til det hun trodde skulle bli sønnens bane. Men Vebjørn skjønte alvoret og la ut i et ekstravagant tempo oppover mot huset hvor mor bevitnet at sin egen sønn iført cherroxer utklasset den to år eldre stuten i grenen fart. Alle visste at avstanden mellom hus og låve var rundt 800 meter og det viste seg senere å være den perfekte distansen for hovedpersonen.

Som leser så er jeg usikker på hvor moralsk forsvarlig det var av Vebjørns foreldre å bli inspirert av dette og til stadighet forsøke å tøye lille Vebjørns grenser bl.a ved å arrangere flere slike løp, med gutt først og husdyr etter - det var vel egentlig forkastelig. Men som sportsentusiast setter jeg enorm pris på deres tidlige engasjement. Og det er mer ved denne boken enn de rent biografiske detaljene: det mest spennende er de betraktningene og observasjonene Pinsetid gjør mens hun sitter i teltet. Hennes mangeårige bakgrunn som fuglekikker har nok vært utslagsgivende her, og den grundige beskrivelsen av parringsdansen som Vebjørns bror forfører henne med er verdt prisen av boken alene. For oss som fulgte Rodal og hans karriere lenge så er det også morsomt å lese om hans spede forsøk på å utkonkurrere sin bror om hennes gunst; jeg tror at akkurat denne delen av boken hennes er fri fantasi, en slags gonzojournalistisk utskeielse som følge av utstrakt bruk av ulovlige stoffer i denne perioden - hennes sammenbrudd er jo også veldokumentert og var jo gjenstand for mye oppmerksomhet i media i disse årene. Jeg forstår dette, og tar meg i å synes litt synd på henne, der hun beskriver sin utforsking av Rodals søppel i et forsøk på å grave dypere inn i livet hans enn noen andre før henne. Det er også der, i søppelet, at hun ikke bare finner hemmeligheten bak Rodals suksess i OL i Atlanta, men også mange av bestanddelene hun senere bygger et rede av inne i teltet sitt.

Munken som ville bli nonne

Anmeldt av: Leander Prydenfeldt

Jeg gikk på en privat ungdomsskole hvor vi fikk velge enkelte fag vi ønsket å fordype oss i. Jeg valgte bort økonomi og verdiøkningsfag for å ta det bilinguale faget how to use religion to your own benefit. Mor støttet meg i dette valget og sa at det vitnet om karakterstyrke og modenhet. Dette er forøvrig en karakteristikk som har fulgt meg i ulike sammenhenger. Se så, da vet dere at dere kan ha tiltro til min anmeldelse av denne boken. Det kan vise seg at andre anmeldere etter hvert blir inspirerte av denne introteknikken, eller Leandermodellen som jeg kaller den. Bare så dere er klar over det! Boken jeg skal anmelde er en religiøs en, skrevet av Wilhelm Tykkelsen som blant annet står bak verket «Petunias evne til å dele med mange»- en bok jeg elsker.

So let’s cut to the chase and kill the rabbit. Men før det vil jeg bare ta et oppgjør med denne heksejakten pressen setter inn hver gang Tykkelsen gir ut et verk. "Plagiat! Plagiat!" roper hylekoret og denne gangen sier de at historien er prikk lik manuset til filmen “Boys don’t cry”, forkledd i en slesk 1800-talls klosterdrakt den kler heller dårlig.  Disse har klart som dagen er lang pint seg gjennom dager på ineffektive bolsjevistiske kommuneskoler og gjennom det gått glipp av den delikate kompetansen du trenger for å forstå Tykkelsens dypere lag. Historien om denne munken som lever som nonne handler ikke egentlig om dette, den handler om religion. Det er slik at munkenonnen er et symbol på den greske sjefsguden Zevs og biskopen han/hun inleder et forhold til er et symbol på havguden Kong Triton. Oppdager man dette faller bitene på plass og en kan begynne å vinkle dette til sin egen fordel. Jeg anbefaler dere å elske denne boken, det føles så godt.


Opphav til bokcover: Creative commons copyright Xinem

Ponnydrømmen

Anmeldt av: Leander Prydenfeldt
Da jeg var ung leste jeg mye heste- og ponnylitteratur. Alt fra magasiner til bøker, og hvem glemmer vel filmen Trigger? Jeg var kjent som rikmannssønnen med det myke hjertet. Hvorfor jeg forteller dette i en anmeldelse? Fordi jeg mener det er relevant. I motsetning til mine kollegaer, mener jeg at en anmelder skal utdype sine forutsetninger for å bedømme en bok. På grunn av denne innledningen tenker du som leser nå at jeg vet hva jeg snakker om, og kan derfor stole på min vurdering. Hvis mine kollegaer har et problem med det får de ta det opp med min far som eier dette anmelderfirmaet. Far er uansett på min side og jeg gjør som jeg vil. Og det jeg vil, det liker dere, ferdig snakka. Nå skal dere få høre hva jeg syntes om boken.

Ponnydrømmen er et makkverk. Tittelen er så lovende, men allerede etter tre sider begynte det å demre for meg at boken helt sikkert inneholdt for få ponnier og for mange drømmer. Det irriterte meg å lese boken til fjorten år gamle Trine Hestnes som spinker og sparer for å få seg en ponny, i stedet for å lese om at hun faktisk rir på en av dem. Etter disse tre sidene bladde jeg raskt til slutten for å finne ut om hun faktisk får seg en ponny eller om det blir med drømmen. Og svaret er akkurat det sistnevnte! Det er kanskje litt drøyt av meg å avsløre slutten av en bok på denne måten, men boken skuffet meg så mye at det føler jeg at Trine fortjener. Jeg håper for hennes del at neste bok inneholder mer action og mindre lengsel, ellers blir det slakt og avsløring av slutten igjen.

Piratens Medaljong

Anmeldt av: Lydia Sofie Klangberg Min anmeldelse av Onsdagsbrevet fikk såpass mange negative tilbakemeldinger at redaktøren kom på døren og fjernet alle bøkene jeg skulle ha anmeldt. Jeg har nå et avlukke i Dagbladets lokaler, og på min nye pult har jeg bare en kanne kaffe, en bunke husmorporno, og en halvfull pilleeske med valium som redaktøren har skaffet meg resept på. Etter å ha bladd igjennom bunken og sett altfor mange kvinner med mer enn navledype utringninger i armene på høye, mørke menn med ideelle testosteronmengder, falt valget på Piratens Medaljong av Tuva Hugleiksåker. Den virket genuint spennende: da jeg tok opp boken føltes det som om den kunne få meg i kontakt med min feminine side, noe som antakelig vil være til glede for mine mannlige kolleger - og siden jeg i dette øyeblikket også kom borti kaffekannen og omgjorde resten av bunken til et brunt kliss, så var valget klart. Det føltes raskt som om det var skjebnen som hadde gjort dette valget for meg, og som hadde gitt meg denne brennende følelsen på lårene: på brannskadeavdelingen på Ullevål skulle jeg bli dypt kjent med Ida Navarkrakk og følge hennes kamp for å få piraten Simon Svartluggs kjærlighet og medaljong.

Historien som fortelles handler altså om Simon som er pirat og herjer rundt som pirater seg hør og bør, helt til dagen han raider et lite fiskevær på sørlandet like øst for bygden Sakkestøl. Simon blir overmannet i et bakholdsangrep fra de lokale fiskerne som har ant krabber i tangen og han tas til fange. I fangenskap kommer han i kontakt med Ida Navarkrakk som er datter av sjefen på fiskemottaket, hun legger sin elsk på Simon i fangenskap hvor hun misbruker han på det groveste. Noe Simon liker heller dårlig siden Ida ikke har et særlig flatterende vesen. Simon flykter før tvangsekteskapet, men en av hans tidligere medseilere har plapret under torturens teppe om at Simon har en medaljong som om lagt rundt halsen på en kvinne vil bli hans for evigheten. Ida vil selvsagt ha tak i medaljongen og reiser ut for å finne Simon. Denne katt og mus leken tar virkelig boken til et flott og nytt nivå. Jeg elsker måten forfatteren beskriver desperasjonen i Simon og som blir så godt begrunnet i Idas ekstreme målrettethet og det får brannsårene mine til å væske litt ekstra her jeg ligger.

Sleng Deg Pappa!

Anmeldt av: Roar Sjekelsrede

Sigurd Dupp skriver skjønnliteratur; han er kjent for å gå i dybden, gå undercover, med sin sjarm få tilgang der alle andre møter motgang og med det komme inn til kjernen av tematikken for å gi leseren en vinkel den aldri ville kunne oppnå selv. Dupp forsvant brått i 2007 midt i en flaske Cava fra baren på Kunstnernes Hus etter å ha mumlet fort at han hadde fått en idé. Det eneste mistenkelige politiet fant ved forsvinningen var at Dupp ikke hadde drukket opp flaska, noe som var et avvik fra hans sedvanlige livsførsel, og at på baren der han hadde sittet lå den rosa sportsdelen til VG oppslått - Dupp var da ikke kjent for å være noe idrettsinteressert. Så dukker han altså nylig opp igjen i samme bar, med et bokmanus under armen og det eneste han lurer på er hvor resten av Cavaen er blitt av. Det er “Sleng deg, Pappa!” som ligger i press mellom arm og ribbe og Dupp forteller til et spekket lokale at han har brukt de fire siste årene på sjarmere seg lengre og lengre inn fotballklubben Aston Villa - lengre enn noen i klubben senere har villet innrømme - og til slutt da sittet igjen med nok materiale til å skrive en bok om nettopp fotballmiljøet - ikke om stjernene som vi titt leser om i avisene, nei - men om familien rundt spillerene, og i boken skulle vi få møte den til det nyinnkjøpte keeperhåpet Clint Wyoming som klubben hadde pantsatt stadion for å få råd til å kjøpe.

En av grunnene til at Dupp valgte å fokusere på Wyoming, i dette haremet av Aston Villa spillere, var nok den spesielle familiesituasjonen han befant seg i. Det lukter far og sønn tematikk av tittelen, og det kan jeg love dere at vi får - av det slag man sjelden hører om.  Den 20 år gamle keeperen har nemlig giftet seg over evne med sin gamle barnehageterte Hannah Dee, en ravn med 46 kalendere bak seg, og dermed også fått en 21 år gammel svaksynt sønn med tillitsvegring med på kjøpet. Tillitsvegringen er såpass sterk at Wyoming virkelig må kjempe på hjemmebane for å bli akseptert som far, i tillegg til at han må gjøre alt for å imøtekomme fansens forventninger. Sterkt. Jeg sier bare at Dupp har truffet med tuppskudd i vinkelen med denne boken. Den tar elegant tak i litt tabubelagt tematikk og kan faktisk være til stor hjelp og støtte for barn som får en stemor eller stefar som er yngre enn seg. I tillegg er det mye god fotball her!

Pengepung

Anmeldt av: Aina Christabella Eindridesdatter

Jons glatte, glinsende barberte pung har blitt hans levebrød: hans karriere som pornostjerne avhenger av hans unike anatomi. Dette litt søkte utgangspunktet for en roman har unge Vanja Smørpæle omdannet til en vakker utforskning av både hva erotikk er og hva menneskeverd består av. De grove pornografiske scenene som beskrives - og som nok kommer til å øke salget av boken betraktelig - er kanskje litt spekulative, men de er bare kontrapunkt i en var og øm fortelling om hvordan den følsomme Jon må leve med at det han blir verdsatt for er bare den uvanlige formen på sine baller - en genetisk tilfeldighet - og at hans indre, at hans drømmer om å bli dikter, det som betyr mest for ham, blir oversett av omverdenen. Det er mange sarte og vonde øyeblikk i denne boken. Kanskje det vondeste er beskrivelsen av Jons tanker og lengsel etter en kvinne som kan forstå han, i det kameraet sakte zoomer inn på hans genitalier under innspillingen av siste scene i “Dwarves and Freaks 3”:

“Det kjentes som å forsvinne inn i en blå vind. Ufrivillig strammet musklene under øyenbrynene seg og dannet anstrengte sløyfer langs nedre del av pannen. Følelsen av å være naken i et rom hvor alle så på han meldte seg; en følelse han egentlig hadde oppsøkt, men som han nå følte seg fanget av. Hånden ville dekke til det som egentlig bare var hans, men fingrene satt fast i en dverglefse.” Slik får man det altså servert: dype emosjonelle skildringer i en kynisk verden hvor menneskeverd er en luksus man må selge kroppen sin for å få tilgang på. Men heldigvis har Smørpæle også gitt håpet stor plass i denne beretningen om Jon og pungen hans. Du er virkelig et dårlig menneske hvis ikke tårene melder seg mot slutten av boken. Noen bøker har man et ansvar for å lese.

The Path to Marambath

Anmeldt av: Aina Christabella Eindridesdatter

Hvem gav Teige Lillerose evnen til å skrive? Kan den skyldige i tilfelle gjøre meg den tjenesten å inndra denne gaven, innrømme at det var en feiltagelse, at den var ment for en annen, i det minste en med spor av teft for slikt? Det er som om du på en fredag har gitt sønnen din på fire en kork GHB for så å be ham dra for å gjøre helgehandelen: ingenting godt kommer ut av det, og det samme gjelder for skrivekunstene til Lillerose. Teige L som jeg forøvrig studerte sammen med på skrivekunstakademiet i Bergen i 1995, hevdet i en pressemelding at han er den nye vinen innenfor fantasy-litteratur og at den ihjelfinansierte romanen som er på vei inn i butikkhyllen ville få Ringenes Herre trilogien til å fremstå som en særoppgave skrevet av en uengasjert tiendeklassing med adferdsproblemer. Store ord der, Teige; men hvor ble det av det da? Fikk du det ikke til!?

Det tok ikke lang tid fra jeg begynte å lese boken før Rosewood Dillydollops vandring fra Barambath til Marambath kjedet meg. Denne rusleturen for å hente en gylden kanin til midtvintersblotet virker så konstruert og umotivert, som den åpenbare unnskyldningen den er for å utsette hovedpersonen for gjentatte orkeangrep. At Dillydollop til stadighet får anledning til å gi kraftig bank til disse ved hjelp av avanserte kung fu manøvre, og at beskrivelsen av disse orkene minner sterkt om vår kortvokste og ellers ufyselige retorikklærer fra skrivekunstakademiet, er neppe to fakta uten noen som helst sammenheng. Jeg var jo alltid klar over hatet du hadde til ham, men at det skulle gå så langt at du til slutt skrev en to tusen siders voldsorgie av en roman for endelig å få utløp for din frustrasjon fra den tiden overrasker meg, Teige. Du kan bedre enn dette. Det vet både du og jeg, og ikke minst din snart ruinerte sponsor, Peder fra Moss Fantasy- og Kampsportsenter.

Hjelp, vi er på lufta!

Anmeldt av: Mons Henning Halvbro

Hahaha, endelig LOL-litteratur som fungerer! Crazykomediene som kom med Chevy Chase og Leslie Nielsen i spissen på 80-90 tallet er tilbake, i BOKFORM. Gunnar Sjetteplassen debuterte for et år siden med boken “Debutromanen min” og er tilbake i storform med denne hysteriske og absurde situasjonskomedien. Vi følger det eldre ekteparet Titten og Putta (allerede her ler vi, ikke sant!) som bestemmer seg for å lage et radioprogram i en alder av 80 år. De drar fram den støvete MacBook’en, spiller inn noen helsprøe sketsjer i garageband og legger dem ut som podcaster i sosiale medier. Sketsjene faller i ekstremt god smak hos målgruppen 13-18 år, og det tar ikke lang tid før NRK-radio banker på døren. Herifra tipper det bare helt altså. Sjetteplassen drar oss inn i den ene hysteriske episoden etter den andre, og man sitter tilbake med støle kjever, betente lattermuskler og stor respekt for de eldre i vårt samfunn.

Ett mer en godt nok eksempel på dette er når Kronprinsessen gjester radioshowet for å fortelle om hennes affære med hånballkeeperen Rettpaazak Konkretovich. Under innslaget  får de en innringer; det er Kronprinsen! Han forteller at Kongen har mistet troen på monarkiet etter at kongeskipet sank uken før, at han ville avskaffe hele opplegget og at de må forandre sine fremtidsplaner. Kronprinsessen går rett i fella som Titten og Putta har rigget og en som leser får en av de tidligere nevnte anledningene til å åpne latterdøren for å la det være full gjennomlufting i mange deilige minutter. Etter at LOL-litteratur bølgen ble meldt for rundt fem år siden vurderte mange biblioteker å lage egne lydtette rom hvor bøkene kunne leses og at vi da unngikk å bryte stillhetspakten som en inngår ved å besøke en slik institusjon, men det ble aldri noe behov siden ingen klarte å skrive en bok morsom nok. Karl Kjensli lyktes sågar med boken Hatets Høner, men den ble for drøy og opplaget senere makulert. Nå derimot etter at Baltasar Lindeblomst just kom med “Fest eller Kolera” og Sjetteplassen skriver slik han gjør for tiden er det bare å isolere. Her blir det desibel nok til alle!

Petunias Evne Til å Dele Med Mange

Anmeldt av: Finn G. Prydenfeldt
Man har som regel en forventning før man går i gang med en bok. Man har kanskje hørt noen prate om den, lest en anmeldelse eller kikket på vaskeseddelen. Når det kommer til denne boken, skrevet av Wilhelm Tykkelsen, er forventninger du har på forhånd det nærmeste du vil komme en kvalitativ opplevelse. Dette er nemlig det mest pretensiøse kopi- og plagiat-verk jeg noensinne har latt mitt sinn bli straffet av. Vi har med en forfatter å gjøre som utålmodig skriker etter å bli anerkjent og sett. Jeg er rett og slett helt paff. Handlingen er selvsagt lagt til andre verdenskrig, hvor unge Petunia gjør sitt for hjelpe sine medborgere i byen Silkeborg i Danmark. Hun deler villig vekk sine rasjoner til både dyr og mennesker og opptrer som en irriterende helgenskikkelse uten refleksjonsevne gjennom hele boken.

Men før Schibsted publiserte verket hans burde jo noen ha lagt merke til hva han egentlig har gjort: gjenfortalt historien om Frans av Assissi ved å klippe og lime inn setninger fra Anne Franks Dagbok og bøker om Jeanne d’Arc. Det er rimelig åpenbart når Petunia iført ringbrynje sverger lojalitet til den franske tronarvingen, like før nazistene bryter opp døra. Det eneste som hinter om originalitet er at boka her og der inneholder rare, innskutte setninger der den første bokstaven i hvert ord utgjør forfatterens etternavn, f.eks i denne sekvensen “Tanja ytret: kanskje kunne en like slike epler nå. Ralf ulte litt etter ro, ‘godt Anders trillet av!’". Det er jo forståelig at Tykkelsen prøver noe annet for å få utløp for sine kreative evner: hans karriere som gangstarapperen Willy T. tok jo aldri noe særlig av; men det var jo akkurat mangelen på kreative evner som gjorde at karrieren hans aldri nådde annet enn tilbudshyllene på platekompaniet. Og det er vel knapt noen som husker hans ene hit “Strøken på strøket”, der han prøver å beskrive hverdagen til de nigerianske prostituerte i Oslo på en folkelig måte. Til tonene av 50 Cents “Candy Shop” blandet han teksten til Sandra Lyng Haugens “Sommerflørt” og Ice-Ts “Copkiller”. Det var like mislykket det.

Onsdagsbrevet

Anmeldt av: Lydia Sofie Klangberg  
Onsdagsbrevet skrevet av Kjell McLindebelli og illustrert av Svein Smith McKenna  er en bok jeg har sett frem til skulle komme ut; i alle fall barnet i meg. Ikke at jeg er med barn altså (såvidt jeg vet), men samarbeidet McLindebelli/Smith McKenna sine tidligere bøker har vekket til live den unge og barnslige Ingriden jeg har bært inni meg så lenge og gjennom bøkene klarer å la leke sammen med de andre barna. Onsdagsbrevet overrasket meg første gang da jeg fikk beskjed om at den måtte hentes på postkontoret og ikke kunne leveres: boken var en og en halv meter brei, to meter høy og kom med monterte bæreseler. Jeg fikk den i hus, åpnet pakningen og kjente lille Ingrid begynte sparke inne i magen. Bare et glimt av forsiden og jeg kjente at riene begynte å melde seg; “nå skjer det!” tenkte jeg. Etter å ha bladd om til første side fantes det verken tvil eller veier tilbake; det sagnomsuste vannet hadde gått og den etterlengtede fødselen var i gang, men det var noe som føltes annerledes ved denne tilblivelsen; noe jeg ikke hadde følt ved de tidligere utgivelsene.

En gigantisk tegning av selve Onsdagsbrevet kom til syne på side 4, og boken overrasket meg for andre gang: Smith McKenna hadde forlatt sin velkjente naivisme til fordel for en langt mer ungdommelig stil. Jeg kjente frykt, at noe var feil. Ingrid rev og slet i meg; magen revnet. Ingrid var ute, større enn før, mildt pubertal. Hun begynte å bølle med de andre barna og kalle dem navn for å få dem til å gråte. McLindebellis fine skildring av innholdet av Onsdagsbrevet kjedet henne mer og mer etterhvert som jeg bladde om sidene, og hun tegnet stadig mer vulgære ting over de dyrekjøpte illustrasjonene. Jeg var ikke en gang kommet halvveis da jeg forstod at jeg ikke kunne la henne fortsette. Hun skrek da jeg veltet den enorme boken over henne, og lammet henne, slik at jeg kunne roe henne ned nok til at jeg kunne stappe henne tilbake inn i magen min, og sy den igjen. Jeg måtte lese resten av boken iført et stålkorsett mens hun hylte inni meg og bønnfalt meg om å få komme ut. Det var en fin bok.

Satans Spurver

Anmeldt av: Roar Sjekelsrede 
Karl Kjensli, best kjent som prinsen av Nordmarka, fortsetter med bokstavrim i titlene på bøkene sine, i sin serie om lumske smådyr. Det er få som har gjort så mye for, og lagt så mye innsats i, å skape en angst for småvilt. Serien hans hadde, jeg er nesten fristet til å si dessverre, et høydepunkt allerede i andre bok, Barbariske Bevere, og det har siden den gang bare gått en vei, rett bortover. Det er nesten ikke annet å si om det, når dette er den tredje boken i serien og den er like god som den forrige. For Kjensli er det tilsynelatende ingen begrensinger for hvor mange måter han kan beskrive frykten nærværet av et lite skogsdyr kan skape. Han bruker nye litterære virkemidler i hver eneste bok - alltid med samme uhyggevekkende resultat.

Et svært virkningsfullt virkemiddel han eksperimenterer med i denne boken er å henvende seg direkte til leseren på utvalgte steder. Jeg mistenker av og til Kjensli for å ha et ønske om å påføre sine lesere traumer. Da jeg under påskudd av å låne en kopp sukker konfronterte han med dette, nektet han først høylydt og truende, før han med iskald ro inviterte meg inn. Jeg takket høflig nei og lot han beholde sukkerkoppen. Her kommer et kort utdrag fra boken som illustrerer nevnte virkemiddel: “Jacob ropte etter vennene sine uten å få svar. Hadde de forlatt ham ute i skogen? Var dette en practical joke? Eller kunne det være spurvene? Spurvene, hvis nebb det dryppet blod av, som tidligere på dagen hadde kikket ned på vennegjengen og deretter opp mot deg som leser denne boken. Den ene spurven ble forresten svart i blikket etter å ha oppdaget deg. Den lettet fra grenen og er nå på vei til _____________(skriv inn din egen adresse her eller bli rammet av en smertefull sykdom).” Hvis du ønsker å lære deg å hate og frykte enda en smådyrsart er dette absolutt boken for deg. Hvis ikke anbefaler jeg heller Syndens bygd av Vetle Langemannsnes. En god bok for få kroner.

Hvordan holde det på et minimum

Anmeldt av: Roar Sjekelsrede 
Endelig en skikkelig lykkepille fra logopeden Tengil Loke. En selvhjelpsbok for alle som har en drøm i livet - det vil si alle. Det store spørsmålet som stilles er jo nettopp det vi alle lurer på: skal jeg følge min drøm eller la fornuften råde? Med bombastiske formuleringer overbeviser Tengil Loke leseren om at drømmene er illusjoner som danner en vollgrav rundt mennesket. Moralen er kort oppsummert: slutt å drømme, klipp deg og skaff deg en jobb. Det kan være tungt for mange å svelge dette, men det er nettopp drømmene i deg som hindrer deg i å akseptere disse sannhetens ord. Loke er en retorisk mester som får deg til å føle deg som en idiot hvis du ikke er enig med han og som et geni dersom du er enig med han. Jeg befinner meg i sistnevnte kategori og har fått et frigjørende fiendtlig forhold til mine egne drømmer, som bare er primitive mekanismer jeg faktisk er for god for.

For den som skulle føle seg som den tidligere nevnte idioten har Loke rundhåndet i siste kapittel skrevet ned affirmasjoner som du skal ta i bruk 50 ganger daglig. “Dette er mentale spensthopp; slik at du en dag tar sats og hopper deg inn i det virkelige liv” skriver han. Jeg gav disse til min far, en uhelbredelig dagdrømmer, trodde jeg, men etter bare tre dager ringte han meg for så å endelig foreslå at familien burde legge ned sparingen til kjøpet av den eldre danskebåten “Peter Wessel” og heller gå for den mindre militærfregatten “Seamonkey nr 4”. Ikke rasjonelt det heller, men et syvmilsskritt i riktig retning med tanke på at det er en feriebåt mannen er ute etter - en som 98% sikkert vil bli stående å ruste på tunet sammen med tidligere kjøpte luftslott. Så, etter to uker med affirmeringer var jeg tilfeldigvis innom barndomshjemmet for å levere en vaniljekringle kona hadde bakt. På det tilsynelatende tomme tunet stod faderen, nyfrisert, og monterte en kajakk på biltaket. Han som tidligere hadde vært et forbilde for andre trygdesnyltere skulle på jobb. Han hadde fått fast ansettelse på Tybring-Gjedde, men skulle først bare selge unna kajakken han hadde kjøpt i stedet for den tidligere nevnte fregatten. Tommel opp fatter og Tengil! Terningkast 19 av 20 på rollespillterningen min!   

Lamaene samles i måneskinn

Anmeldt av: Roar Sjekelsrede Søramerikansk litteratur er sjelden populær kost her til lands, men Miguel Valderramas debutroman om mørke krefter i høylandet i Peru kan fort bli et unntak fra dette. Valderrama skriver intenst, koka-teen drikkes i annethvert kapittel, og den magiske realismen som benyttes av alle de gode og kjente forfatterne fra dette kontinentet herjer også i denne boken. Familiefeider, heslige eldgamle inkaritualer, og de mystiske lamaene - som til stadighet endrer handlingens gang - veves sammen til en forunderlig, fargerik og fascinerende poncho som du tar på deg når du leser boken. Det hele starter med at hovedpersonen Pancho Vuelva utvikler et dødsønske: han føler at livet har for mye mening, at det er for godt; det hele blir for overveldende for ham. Det er da han møter lamaene, og alt endres.


Jeg siterer boken: Pancho våkner av at han er våt og seig i fjeset, han tørker det vekk med noen kokablader han spyttet på gulvet før han la seg. Så ser han grunnen til seigheten: en lama står ved foten av sengen og spytter en fiberrik klyse i retning Panchos øvre del; Pancho dukker hemningsløst og spytter tilbake, men bommer med en meter; Pancho ser at det bobler i lamaspyttet på sengekanten . Sitat slutt.
Lamaen viser seg å være sjefslamaen til storbonden fra den rivaliserende Vasaveriklanen som holder til på den andre siden av et hellig fjellpass hvor kun Lamaer har lov til å krysse. Det hele utvikler seg til en omfattende krig hvor lamaer sendes i armeer over fjellpasset for å spytte ned sin fiende. Det er i denne krigsbeskrivelsen Valderramas bok blomstrer. Han tar oss med inn i Panchos hode og viser hvordan han tenker rundt oppgaven han får av sin far om å trene opp sin egen krigslama og hvordan han takler etseskadene etter angrepene fra nabobygden. Det er vidunderlig å oppleve Panchos vekst med lamatrenerjobben og hans aksept av etseskadene. At lamaer ikke kan drepes pga sin helligdom viser seg å bli et stort problem for befolkningen, og også for forfatteren. Alt er nærmest hellig i denne romanen og det setter noen ganger begrensninger for handlingsutviklingen. Folk må være så forsiktige hele veien. Men sett under ett er dette en flott ungdomsbok; jeg ble glad i Pancho underveis og boken er spekket med god dialog, deilig symbolikk og intense kampscener. Nok til å holde meg våken i går natt iallefall.    

Syndens Bygd

Anmeldt av: Roar Sjekelsrede
I Syndens Bygd dykker Vetle Langemannsnes dypt inn i det som lenge har foregått bak lukkede dører i den vesle bygda Sakkestøl like utenfor Kristiansand, og som nå har spredd seg ut til bygdas parker, bakhager, og til de nye unisextoalettene på rådhuset. Ved hjelp av avansert avlyttingsutstyr, telekamera og tilfeldige samtaler på parkbenker avdekker han et lite samfunn i forfall. Moral, hemninger og personlig hygiene er begreper som ikke lenger har betydning i Sakkestøl, og i boken har Langemannsnes også stolt inkludert bilder av flere av arrene han pådro seg da han var der - hele hans venstre arm er dekket av små bitemerker fra barna i barnehagen Sakkestøl Kosekrok. Et lite høydepunkt i boken er hans beskrivelse av det som skjedde da han prøvde å gi en kopi av “Skikk og Bruk” utgitt av Cappelen forlag i 1951 til en av de mer normale innbyggerne. Dette skjer tidlig i boka, da han tror han kan gi en forklaring på fraværet av vanlig skikk og bruk ved å knytte det sammen med alle de underlige plantene som vokser i bygda.

Hans nitide graving etter årsaken til dette bygdefenomenet - som forøvrig er vidunderlig skildret - gir grobunn for flere teorier; her er et eksempel: Helt i starten tror han dette kan være forårsaket av en ilandskylt hval som bygdefolket hadde delt seg i mellom og at denne kunne ha smittet innbyggerne med et slags virus. Mesteparten av bygdefolket selv tror ikke på dette, men har sin egen teori om at djevelen hadde slått ned i bygdas frisør, noe som etterhvert fikk et skjebnesvangert utfall for mannen som hadde gjort business av sine klippeferdigheter; han ble sist observert som grisemat i en foringsrenne på en av gårdene tilknytta bygda. Videre etter mangfoldige tester av drikkevann, lesestoff, insektsliv og medisiner og flere tilfeldige samtaler med bygdas folk og derav mange ubehagelige opplevelser - hvor jeg forøvrig savner litt av de vidunderlige skildringene nevnt ovenfor - kommer Langemannsnes frem til en årsaksforklaring som samler alle disse bemerkelsesverdige symptomene i en forbløffende logisk, men mystisk suppe. Jeg liker sjelden forfattere som liker å skrive om virkeligheten, fordi den ofte er så døll, men i Langemannsnes’ bok er den ikke det, den er derimot fargerik, konspiratorisk og inneholder mengder av uforklarlige elementer. Dette er noe så sjeldent som en “page turner” fra virkeligheten og jeg digger den! Boken vil naturligvis få en del etterspill, med tanke på den passive rollen kommunen og media hadde i saken.


Opphav til bakgrunn for bokomslag: © copyright ML Cohen,    used underCreative Commons licence.  

Den Brune Fasaden

Anmeldt av: Aina Christabella Eindridesdatter
Den Brune Fasaden veier 233 gram, og er en 200 sider lang bok av Nils Åge Kampestein. Boka har en anonym, gammeldags innbinding, og den er trykt på ferdigeldet papir. Hver kopi kommer til og med med en pose med støv som man kan drysse over den, for å få en dypere innlevelse i handlingen. Som et dramaturgisk grep har forfatteren også latt de siste 147 sidene være blanke (dette har jeg i mitt eget eksemplar utnyttet til å lage en liten animert sekvens om hester). De femtitre sidene som faktisk har handling beskriver noen desperate desemberdager i 1943 der unggutten Oskar prøver å gli inn blant de lokale nazistene. Boken har en jaget stemning - kaldsvetten rant av meg mens jeg leste den - og Kampestein er en mester i bruk av symbolikk. Oskar kler seg i brune skjorter, men akkurat som de brune ytterveggene til det falleferdige huset han bor i, i utkanten av Drøbak, så skjuler det seg ting inni han, under skjortene.

Dette får man først vite mer om på side 25 og herfra og ut er boken det rene seiersrittet for den tretten år gamle forfatterspiren. Unge Kampestein som debuterte i fjor høst med boken “Angreprosessen” viser med “Den brune fasaden” at han mer enn mestrer romanformens utfordrende krav til forfatteren, selv om boken er i overkant kort. Valget om å bruke et miniatyrbilde av sin egen hund som komma og bilde av sin egen bror som står på en tidsriktig motorsykkelhjelm som utropstegn gjør boken til en konseptuell genistrek, men også det rike innslaget av beskrivende poesi vekker en lyst i meg til å legge den på den øverste hyllen i min monstrøse bokhylle. For å gi et eksempel legger jeg til det beskrivende diktet om hans første møte med Henry Rinnan sett med guttens øyne.

Mannen bak brillene:

Jeg ser onde øyne
bak brune briller
et sadistisk smil
og en sjel i filler

Jævla trønder
falske saueskjender
råtne møkkamann
Med ørsmå hender

Prøver å kompensere
med for sterkt håndtrykk
litt svett og fæl
der et nervøst rykk

Rinnan var aldri kjent for å bruke briller, men litt poetisk frihet må vi tåle - om ikke oppmuntre! - fra en såpass talentfull forfatter. Jeg kan ikke annet enn å anbefale denne boken på det aller sterkeste!


Opphav til bakgrunnsbilde: http://lostandtaken.com/blog/2009/7/1/10-grunge-book-cover-textures.html

Søskenbarnet

Anmeldt av: Aina Christabella Eindridesdatter 
Det første jeg la merke til da jeg pakket opp denne siste boken til Kim Inge Bråtsverk var bokens tyngde, den måtte veie over 3 kilo og det gav meg en følelse av tiltaksløshet. 1603 sider om et søskenbarn kan bli i meste laget selv for en som får rikelig betalt for å lese andres litteratur. Og som i Kim Inge sin forrige bok står disse 3236 grammene boken veier godt i forhold til det sørgelige tungsinnet som denne boken er trykkimpregnert med. Det er nesten som jeg kan lukte de antidepressive tablettene forfatteren må ha spist for å unngå å ta sitt eget liv i det jeg leser om hovedpersonen Bengt Erik Sevjetre og hans oppvekst på garden Fellingsbø på Bømlo i Sunnhordaland.




Det er akkurat dette tungsinnet som karakteriserer forholdet mellom hovedpersonen og hans søskenbarn, Maria Sevjetre. Det mørke havet rundt Bømlo forsterker håpløsheten og tristheten som gjennomsyrer dramaet mellom disse to mens det sakte, svært sakte, utfolder seg. De ekstremt dype og detaljrike beskrivelsene av vemod og incestuøse lengsler som Bengt Erik har helt fra barnsben av får meg til å frykte for forfatterens sjelsliv. Det får meg også til å frykte for sjelslivene til de ved Gyldendal forlag som vurderte denne boka som egnet for trykking og et opplag på nøyaktig 3236 eksemplarer. Dette tallet går igjen: både denne boken og hans forrige veide 3236 gram, og det leder meg til å tro at denne vekten har en dypere - kanskje mystisk - betydning for Bråtsverk.

Men dette fikk en vri da jeg en mandagsmorgen mottok en forsyning te som jeg får tilsendt månedlig gjennom te-klubben “Ein Te Deg”, og så ved en tilfeldighet at mitt registreringsnummer på betalingsblanketten var BES-MS 3236 (legg merke til hovedpersonenes initialer), og at pakkene var blitt sendt fra Rubbestadneset postkontor, som jeg nå vet at ligger på øya Bømlo i nettopp Sunnhordaland. Jeg tar ikke i hvis jeg sier at dette satte i gang en undringsprosess i meg. Var dette en mildt sagt abnormal tifeldighet eller er det forfatteren som smekker fluer på anmelderens rygg? Og siden du ikke svarer på telefonen, ringeklokke, brev eller mail, Kim Inge, og Ein Te Deg AS på Bømlo nekter for å ha noe kjennskap til deg; spør jeg deg her: er dette ditt verk? Du leser vel anmeldelsen av din egen bok du som andre? Om ikke annet, gi meg et svar i din neste bok. Og Kim Inge, her kommer et tips: få hodet opp av sørgesekken; boka di kan jo ta livsgnisten fra en hel generasjon.     

Fest eller Kolera

Anmeldt av: Finn G. Prydenfeldt

Jeg har uttalt tidligere at jeg føler norsk skrivekunst er inne i en eksistensialistisk fase hvor flesteparten av landets forfattere jukker taktfast på beinene til sine europeiske og amerikanske storesøken. Mange gode romaner går tapt pga manglende tro på egen stil og man sitter igjen med en halvgod bok med alt for høyt ambisjonsnivå. Det må være vanskelig å skrive godt når du samtidig er i ferd med å ejakulere oppetter leggen til ditt forbilde. Fest eller Kolera av Baltasar Lindeblomst er derimot et unntak fra denne gryende ukulturen. Baltasar jobber til daglig som Oljearbeider på Gullfaks C feltet i Nordsjøen og når han har sine fire uker av jobb har han skrevet denne komedien av en bok. Valget av miljøet boken utspiller seg i er ikke tilfeldig; det er nemlig på den samme oljeplatformen hvor forfatteren har sitt daglige virke, men forfatteren nekter for at boken er en selvbiografi.

Dette er en eksistensialistisk roman, men der Camus, Sartre og Kierkegaard begraver alt som er av glede, pisser på graven dens, for deretter å velte seg i en gjørme av urin og tristhet; der ser Lindeblomst det komiske og det latterlige, og overgår dermed dem alle. Om han jukker taktfast opp mot noens bein, så er det kun sine egne. Kolerautbruddet som handlingen er lagt rundt - og som Lindeblomst benekter er inspirert av den smittsomme magesjauen som herjet Gullfaks C etter at det ble servert bedervet kalkunkjøtt der ved juletider - fører til at hovedpersonen, Melchior Eikeløv, blir sperret inne i et sykdomsfritt hotellbygg sammen med en fin blanding av festglade latviere og fordrukne skotter. Fandenivoldskheten og latteren hersker der inne mens de kolerabefengte kollegene utenfor sykner hen og dør foran øynene deres - og Eikeløv må stadig forholde seg til valget mellom å fortsette å feste eller å gå ut og bli smittet av kolera. Dette virker kanskje som tungt materiale for en komedie, men Lindeblomst har alltid et glimt i øyet, og med en dreven, lun sans for humor og sann fortellerglede viser han leseren de lyse sidene selv ved en katastrofe som dette.

Utgangspunkt for omslagsbilde frå: http://ian.umces.edu/imagelibrary/displayimage-5231.html, av Tracey Saxby