Pengepung

Anmeldt av: Aina Christabella Eindridesdatter

Jons glatte, glinsende barberte pung har blitt hans levebrød: hans karriere som pornostjerne avhenger av hans unike anatomi. Dette litt søkte utgangspunktet for en roman har unge Vanja Smørpæle omdannet til en vakker utforskning av både hva erotikk er og hva menneskeverd består av. De grove pornografiske scenene som beskrives - og som nok kommer til å øke salget av boken betraktelig - er kanskje litt spekulative, men de er bare kontrapunkt i en var og øm fortelling om hvordan den følsomme Jon må leve med at det han blir verdsatt for er bare den uvanlige formen på sine baller - en genetisk tilfeldighet - og at hans indre, at hans drømmer om å bli dikter, det som betyr mest for ham, blir oversett av omverdenen. Det er mange sarte og vonde øyeblikk i denne boken. Kanskje det vondeste er beskrivelsen av Jons tanker og lengsel etter en kvinne som kan forstå han, i det kameraet sakte zoomer inn på hans genitalier under innspillingen av siste scene i “Dwarves and Freaks 3”:

“Det kjentes som å forsvinne inn i en blå vind. Ufrivillig strammet musklene under øyenbrynene seg og dannet anstrengte sløyfer langs nedre del av pannen. Følelsen av å være naken i et rom hvor alle så på han meldte seg; en følelse han egentlig hadde oppsøkt, men som han nå følte seg fanget av. Hånden ville dekke til det som egentlig bare var hans, men fingrene satt fast i en dverglefse.” Slik får man det altså servert: dype emosjonelle skildringer i en kynisk verden hvor menneskeverd er en luksus man må selge kroppen sin for å få tilgang på. Men heldigvis har Smørpæle også gitt håpet stor plass i denne beretningen om Jon og pungen hans. Du er virkelig et dårlig menneske hvis ikke tårene melder seg mot slutten av boken. Noen bøker har man et ansvar for å lese.

The Path to Marambath

Anmeldt av: Aina Christabella Eindridesdatter

Hvem gav Teige Lillerose evnen til å skrive? Kan den skyldige i tilfelle gjøre meg den tjenesten å inndra denne gaven, innrømme at det var en feiltagelse, at den var ment for en annen, i det minste en med spor av teft for slikt? Det er som om du på en fredag har gitt sønnen din på fire en kork GHB for så å be ham dra for å gjøre helgehandelen: ingenting godt kommer ut av det, og det samme gjelder for skrivekunstene til Lillerose. Teige L som jeg forøvrig studerte sammen med på skrivekunstakademiet i Bergen i 1995, hevdet i en pressemelding at han er den nye vinen innenfor fantasy-litteratur og at den ihjelfinansierte romanen som er på vei inn i butikkhyllen ville få Ringenes Herre trilogien til å fremstå som en særoppgave skrevet av en uengasjert tiendeklassing med adferdsproblemer. Store ord der, Teige; men hvor ble det av det da? Fikk du det ikke til!?

Det tok ikke lang tid fra jeg begynte å lese boken før Rosewood Dillydollops vandring fra Barambath til Marambath kjedet meg. Denne rusleturen for å hente en gylden kanin til midtvintersblotet virker så konstruert og umotivert, som den åpenbare unnskyldningen den er for å utsette hovedpersonen for gjentatte orkeangrep. At Dillydollop til stadighet får anledning til å gi kraftig bank til disse ved hjelp av avanserte kung fu manøvre, og at beskrivelsen av disse orkene minner sterkt om vår kortvokste og ellers ufyselige retorikklærer fra skrivekunstakademiet, er neppe to fakta uten noen som helst sammenheng. Jeg var jo alltid klar over hatet du hadde til ham, men at det skulle gå så langt at du til slutt skrev en to tusen siders voldsorgie av en roman for endelig å få utløp for din frustrasjon fra den tiden overrasker meg, Teige. Du kan bedre enn dette. Det vet både du og jeg, og ikke minst din snart ruinerte sponsor, Peder fra Moss Fantasy- og Kampsportsenter.

Hjelp, vi er på lufta!

Anmeldt av: Mons Henning Halvbro

Hahaha, endelig LOL-litteratur som fungerer! Crazykomediene som kom med Chevy Chase og Leslie Nielsen i spissen på 80-90 tallet er tilbake, i BOKFORM. Gunnar Sjetteplassen debuterte for et år siden med boken “Debutromanen min” og er tilbake i storform med denne hysteriske og absurde situasjonskomedien. Vi følger det eldre ekteparet Titten og Putta (allerede her ler vi, ikke sant!) som bestemmer seg for å lage et radioprogram i en alder av 80 år. De drar fram den støvete MacBook’en, spiller inn noen helsprøe sketsjer i garageband og legger dem ut som podcaster i sosiale medier. Sketsjene faller i ekstremt god smak hos målgruppen 13-18 år, og det tar ikke lang tid før NRK-radio banker på døren. Herifra tipper det bare helt altså. Sjetteplassen drar oss inn i den ene hysteriske episoden etter den andre, og man sitter tilbake med støle kjever, betente lattermuskler og stor respekt for de eldre i vårt samfunn.

Ett mer en godt nok eksempel på dette er når Kronprinsessen gjester radioshowet for å fortelle om hennes affære med hånballkeeperen Rettpaazak Konkretovich. Under innslaget  får de en innringer; det er Kronprinsen! Han forteller at Kongen har mistet troen på monarkiet etter at kongeskipet sank uken før, at han ville avskaffe hele opplegget og at de må forandre sine fremtidsplaner. Kronprinsessen går rett i fella som Titten og Putta har rigget og en som leser får en av de tidligere nevnte anledningene til å åpne latterdøren for å la det være full gjennomlufting i mange deilige minutter. Etter at LOL-litteratur bølgen ble meldt for rundt fem år siden vurderte mange biblioteker å lage egne lydtette rom hvor bøkene kunne leses og at vi da unngikk å bryte stillhetspakten som en inngår ved å besøke en slik institusjon, men det ble aldri noe behov siden ingen klarte å skrive en bok morsom nok. Karl Kjensli lyktes sågar med boken Hatets Høner, men den ble for drøy og opplaget senere makulert. Nå derimot etter at Baltasar Lindeblomst just kom med “Fest eller Kolera” og Sjetteplassen skriver slik han gjør for tiden er det bare å isolere. Her blir det desibel nok til alle!