Anmeldt av: Leander PrydenfeldtDa jeg var 16 år døde min bestemor Babsie Prydenfeldt. Det har ikke vært lett, men man kommer seg videre, så dere trenger ikke bekymre dere. Selv om jeg var hennes favoritt, og ble blant annet kalt for “verdens edelsten”, er jeg et levende vitne på at sår kan gro. Å ta farvel med noen som står deg nær er noe av det vanskeligste man har å deale med, men som sagt; vit at livet går videre etter hvert. Jeg har med andre ord erfaring med tematikken i Ola Vitaminovic’ siste roman Tårer fra bakerste kirkebenk og vet hva jeg snakker om. Personlig er jeg nok litt sucker for den nyankomne sjangeren emolitt, emosjonell litteratur. Følelser er en viktig del av mennesket, som lett kan undervurderes. For å gi dere et bilde av dette med følelser vil jeg be dere tenke på filmen Taken. Her er det mange som føler mye, både på godt og vondt, noe som leder til handling og gir food for thought. Når det kommer til Ola Vitaminovic’s bok vil jeg begynne med å si at jeg allerede har lest den to ganger.
Og det gjorde like deilig vondt andre gang som første gang. Handlingen i Tårer fra bakerste kirkebenk finner, på genialt vis, sted i et begravelsesbyrå. Der er den følsomme og pertentlige Roman Velle ansvarlig for å se at begravelsene foregår på forskriftmessig vis. Og jeg kjenner meg så igjen i denne karakteren, i alle fall i følelsene han har når han er trist. Og trist er han stadig, for han er så glad i alle disse menneskene som begraves - fra den bakerste kirkebenken triller tårene titt og ofte. Vitaminovic’ bok er en fantastisk følelsesreise fra trist til ekstremt trist, og den speiler på så veldig fint vis mine egne følelser fra sekstenårsdagen min da min ponny ble syk og jeg ikke kunne ri på den på en uke, og tre måneder senere da min elskede Besta Babsie forsvant, og jeg hysterisk prøvde å dra henne ut av kisten under begravelsen, for å få henne til å se på meg ri en ponny en siste gang. Boken anbefales på det sterkeste!
