Anmeldt av: Aina Christabella Eindridesdatter
Dette er den andre boken i den ekstremgroteske middelalderserien til Stine Lise Klokkereng Hansen, og ja - hun fortsetter der hun slapp, og vel så det. At hovedpersonen, autisten Gregoroth, ble drept i slutten av forrige bok er en detalj Klokkereng Hansen elegant har hoppet over, og hun serverer oss på nytt denne inkarnasjonen av middelaldermørkets kjerne. Boken har allerede skapt opphetet debatt og blir blant annet kritisert for å være spekulativ med sine utbroderte massaker- og sorgscener. Og jeg forstår kritikken. Aldri før har jeg måttet kaste opp så mye av en bok som denne. Forfatteren har valgt å beskrive, på en måte som overgår dine sykeste fantasier, alt det du som menneske kjemper for å skjerme ditt sinn mot. Problemet er at man heller ikke greier å legge fra seg boken, og man er dømt til gradvis å bli moralsk og personlighetsmessig degenerert til under nullpunktet dersom man åpner den. Jeg for eksempel greier ikke lenger å føle kjærlighet for andre enn meg selv og Klokkereng Hansen. Dette er en leseropplevelse av den sjeldneste sort, et bekmørkt kunstverk som fullføres i deg.
Uten å røpe for mye vil jeg kort beskrive handlingen i bokens første del. Over femten sider beskrives det i morbid detalj hvordan Gregoroth våkner i en varm sølepytt, den rituelle sølepytten han hadde lagt seg ned i på slutten av det nest siste kapittelet i forrige bok. I lommene har han fortsatt tre litt sykelige ekorn og noen kroppsdeler han har kuttet av de spedalske barna i landsbyen han akkurat har kommet fra; disse har han tenkt å mate sin eneste venn, stamtreet, den store bjørka Gurggach, med. Men da han kommer dit er bjørka omringet av korsfarere med et desperat behov for ved, og en episk og grusom kamp følger. Gregoroth taper til sist, som tittelen indikerer, men etter dette begynner den store, blodtørstige bjørka å snakke til han i drømmene hans, og Gregoroth må legge ut på en lang ferd, der blodet stadig flyter, for å finne Gurggachs arvtaker, den legendariske kniven Brynjesplitter. Gregoroths dialog med Gurggach og hans tankeprosesser gjennom det hele beskrives i utsøkt og nummende detalj, og hver eneste lemlestelse han gjennomfører beskrives på en ny og nærmest forførende måte.
Dette er den andre boken i den ekstremgroteske middelalderserien til Stine Lise Klokkereng Hansen, og ja - hun fortsetter der hun slapp, og vel så det. At hovedpersonen, autisten Gregoroth, ble drept i slutten av forrige bok er en detalj Klokkereng Hansen elegant har hoppet over, og hun serverer oss på nytt denne inkarnasjonen av middelaldermørkets kjerne. Boken har allerede skapt opphetet debatt og blir blant annet kritisert for å være spekulativ med sine utbroderte massaker- og sorgscener. Og jeg forstår kritikken. Aldri før har jeg måttet kaste opp så mye av en bok som denne. Forfatteren har valgt å beskrive, på en måte som overgår dine sykeste fantasier, alt det du som menneske kjemper for å skjerme ditt sinn mot. Problemet er at man heller ikke greier å legge fra seg boken, og man er dømt til gradvis å bli moralsk og personlighetsmessig degenerert til under nullpunktet dersom man åpner den. Jeg for eksempel greier ikke lenger å føle kjærlighet for andre enn meg selv og Klokkereng Hansen. Dette er en leseropplevelse av den sjeldneste sort, et bekmørkt kunstverk som fullføres i deg.
Uten å røpe for mye vil jeg kort beskrive handlingen i bokens første del. Over femten sider beskrives det i morbid detalj hvordan Gregoroth våkner i en varm sølepytt, den rituelle sølepytten han hadde lagt seg ned i på slutten av det nest siste kapittelet i forrige bok. I lommene har han fortsatt tre litt sykelige ekorn og noen kroppsdeler han har kuttet av de spedalske barna i landsbyen han akkurat har kommet fra; disse har han tenkt å mate sin eneste venn, stamtreet, den store bjørka Gurggach, med. Men da han kommer dit er bjørka omringet av korsfarere med et desperat behov for ved, og en episk og grusom kamp følger. Gregoroth taper til sist, som tittelen indikerer, men etter dette begynner den store, blodtørstige bjørka å snakke til han i drømmene hans, og Gregoroth må legge ut på en lang ferd, der blodet stadig flyter, for å finne Gurggachs arvtaker, den legendariske kniven Brynjesplitter. Gregoroths dialog med Gurggach og hans tankeprosesser gjennom det hele beskrives i utsøkt og nummende detalj, og hver eneste lemlestelse han gjennomfører beskrives på en ny og nærmest forførende måte.
Jeg kommer fra middelalderen, og kan skrive under på at det var så ille som dette!
ReplyDelete