Anmeldt av: Leander Prydenfeldt
Da jeg var ung leste jeg mye heste- og ponnylitteratur. Alt fra magasiner til bøker, og hvem glemmer vel filmen Trigger? Jeg var kjent som rikmannssønnen med det myke hjertet. Hvorfor jeg forteller dette i en anmeldelse? Fordi jeg mener det er relevant. I motsetning til mine kollegaer, mener jeg at en anmelder skal utdype sine forutsetninger for å bedømme en bok. På grunn av denne innledningen tenker du som leser nå at jeg vet hva jeg snakker om, og kan derfor stole på min vurdering. Hvis mine kollegaer har et problem med det får de ta det opp med min far som eier dette anmelderfirmaet. Far er uansett på min side og jeg gjør som jeg vil. Og det jeg vil, det liker dere, ferdig snakka. Nå skal dere få høre hva jeg syntes om boken.
Ponnydrømmen er et makkverk. Tittelen er så lovende, men allerede etter tre sider begynte det å demre for meg at boken helt sikkert inneholdt for få ponnier og for mange drømmer. Det irriterte meg å lese boken til fjorten år gamle Trine Hestnes som spinker og sparer for å få seg en ponny, i stedet for å lese om at hun faktisk rir på en av dem. Etter disse tre sidene bladde jeg raskt til slutten for å finne ut om hun faktisk får seg en ponny eller om det blir med drømmen. Og svaret er akkurat det sistnevnte! Det er kanskje litt drøyt av meg å avsløre slutten av en bok på denne måten, men boken skuffet meg så mye at det føler jeg at Trine fortjener. Jeg håper for hennes del at neste bok inneholder mer action og mindre lengsel, ellers blir det slakt og avsløring av slutten igjen.
Da jeg var ung leste jeg mye heste- og ponnylitteratur. Alt fra magasiner til bøker, og hvem glemmer vel filmen Trigger? Jeg var kjent som rikmannssønnen med det myke hjertet. Hvorfor jeg forteller dette i en anmeldelse? Fordi jeg mener det er relevant. I motsetning til mine kollegaer, mener jeg at en anmelder skal utdype sine forutsetninger for å bedømme en bok. På grunn av denne innledningen tenker du som leser nå at jeg vet hva jeg snakker om, og kan derfor stole på min vurdering. Hvis mine kollegaer har et problem med det får de ta det opp med min far som eier dette anmelderfirmaet. Far er uansett på min side og jeg gjør som jeg vil. Og det jeg vil, det liker dere, ferdig snakka. Nå skal dere få høre hva jeg syntes om boken.
Ponnydrømmen er et makkverk. Tittelen er så lovende, men allerede etter tre sider begynte det å demre for meg at boken helt sikkert inneholdt for få ponnier og for mange drømmer. Det irriterte meg å lese boken til fjorten år gamle Trine Hestnes som spinker og sparer for å få seg en ponny, i stedet for å lese om at hun faktisk rir på en av dem. Etter disse tre sidene bladde jeg raskt til slutten for å finne ut om hun faktisk får seg en ponny eller om det blir med drømmen. Og svaret er akkurat det sistnevnte! Det er kanskje litt drøyt av meg å avsløre slutten av en bok på denne måten, men boken skuffet meg så mye at det føler jeg at Trine fortjener. Jeg håper for hennes del at neste bok inneholder mer action og mindre lengsel, ellers blir det slakt og avsløring av slutten igjen.
No comments:
Post a Comment