Anmeldt av: Roar Sjekelsrede Søramerikansk litteratur er sjelden populær kost her til lands, men Miguel Valderramas debutroman om mørke krefter i høylandet i Peru kan fort bli et unntak fra dette. Valderrama skriver intenst, koka-teen drikkes i annethvert kapittel, og den magiske realismen som benyttes av alle de gode og kjente forfatterne fra dette kontinentet herjer også i denne boken. Familiefeider, heslige eldgamle inkaritualer, og de mystiske lamaene - som til stadighet endrer handlingens gang - veves sammen til en forunderlig, fargerik og fascinerende poncho som du tar på deg når du leser boken. Det hele starter med at hovedpersonen Pancho Vuelva utvikler et dødsønske: han føler at livet har for mye mening, at det er for godt; det hele blir for overveldende for ham. Det er da han møter lamaene, og alt endres.
Jeg siterer boken: Pancho våkner av at han er våt og seig i fjeset, han tørker det vekk med noen kokablader han spyttet på gulvet før han la seg. Så ser han grunnen til seigheten: en lama står ved foten av sengen og spytter en fiberrik klyse i retning Panchos øvre del; Pancho dukker hemningsløst og spytter tilbake, men bommer med en meter; Pancho ser at det bobler i lamaspyttet på sengekanten . Sitat slutt.
Lamaen viser seg å være sjefslamaen til storbonden fra den rivaliserende Vasaveriklanen som holder til på den andre siden av et hellig fjellpass hvor kun Lamaer har lov til å krysse. Det hele utvikler seg til en omfattende krig hvor lamaer sendes i armeer over fjellpasset for å spytte ned sin fiende. Det er i denne krigsbeskrivelsen Valderramas bok blomstrer. Han tar oss med inn i Panchos hode og viser hvordan han tenker rundt oppgaven han får av sin far om å trene opp sin egen krigslama og hvordan han takler etseskadene etter angrepene fra nabobygden. Det er vidunderlig å oppleve Panchos vekst med lamatrenerjobben og hans aksept av etseskadene. At lamaer ikke kan drepes pga sin helligdom viser seg å bli et stort problem for befolkningen, og også for forfatteren. Alt er nærmest hellig i denne romanen og det setter noen ganger begrensninger for handlingsutviklingen. Folk må være så forsiktige hele veien. Men sett under ett er dette en flott ungdomsbok; jeg ble glad i Pancho underveis og boken er spekket med god dialog, deilig symbolikk og intense kampscener. Nok til å holde meg våken i går natt iallefall.
Jeg siterer boken: Pancho våkner av at han er våt og seig i fjeset, han tørker det vekk med noen kokablader han spyttet på gulvet før han la seg. Så ser han grunnen til seigheten: en lama står ved foten av sengen og spytter en fiberrik klyse i retning Panchos øvre del; Pancho dukker hemningsløst og spytter tilbake, men bommer med en meter; Pancho ser at det bobler i lamaspyttet på sengekanten . Sitat slutt.
Lamaen viser seg å være sjefslamaen til storbonden fra den rivaliserende Vasaveriklanen som holder til på den andre siden av et hellig fjellpass hvor kun Lamaer har lov til å krysse. Det hele utvikler seg til en omfattende krig hvor lamaer sendes i armeer over fjellpasset for å spytte ned sin fiende. Det er i denne krigsbeskrivelsen Valderramas bok blomstrer. Han tar oss med inn i Panchos hode og viser hvordan han tenker rundt oppgaven han får av sin far om å trene opp sin egen krigslama og hvordan han takler etseskadene etter angrepene fra nabobygden. Det er vidunderlig å oppleve Panchos vekst med lamatrenerjobben og hans aksept av etseskadene. At lamaer ikke kan drepes pga sin helligdom viser seg å bli et stort problem for befolkningen, og også for forfatteren. Alt er nærmest hellig i denne romanen og det setter noen ganger begrensninger for handlingsutviklingen. Folk må være så forsiktige hele veien. Men sett under ett er dette en flott ungdomsbok; jeg ble glad i Pancho underveis og boken er spekket med god dialog, deilig symbolikk og intense kampscener. Nok til å holde meg våken i går natt iallefall.
No comments:
Post a Comment