Onsdagsbrevet

Anmeldt av: Lydia Sofie Klangberg  
Onsdagsbrevet skrevet av Kjell McLindebelli og illustrert av Svein Smith McKenna  er en bok jeg har sett frem til skulle komme ut; i alle fall barnet i meg. Ikke at jeg er med barn altså (såvidt jeg vet), men samarbeidet McLindebelli/Smith McKenna sine tidligere bøker har vekket til live den unge og barnslige Ingriden jeg har bært inni meg så lenge og gjennom bøkene klarer å la leke sammen med de andre barna. Onsdagsbrevet overrasket meg første gang da jeg fikk beskjed om at den måtte hentes på postkontoret og ikke kunne leveres: boken var en og en halv meter brei, to meter høy og kom med monterte bæreseler. Jeg fikk den i hus, åpnet pakningen og kjente lille Ingrid begynte sparke inne i magen. Bare et glimt av forsiden og jeg kjente at riene begynte å melde seg; “nå skjer det!” tenkte jeg. Etter å ha bladd om til første side fantes det verken tvil eller veier tilbake; det sagnomsuste vannet hadde gått og den etterlengtede fødselen var i gang, men det var noe som føltes annerledes ved denne tilblivelsen; noe jeg ikke hadde følt ved de tidligere utgivelsene.

En gigantisk tegning av selve Onsdagsbrevet kom til syne på side 4, og boken overrasket meg for andre gang: Smith McKenna hadde forlatt sin velkjente naivisme til fordel for en langt mer ungdommelig stil. Jeg kjente frykt, at noe var feil. Ingrid rev og slet i meg; magen revnet. Ingrid var ute, større enn før, mildt pubertal. Hun begynte å bølle med de andre barna og kalle dem navn for å få dem til å gråte. McLindebellis fine skildring av innholdet av Onsdagsbrevet kjedet henne mer og mer etterhvert som jeg bladde om sidene, og hun tegnet stadig mer vulgære ting over de dyrekjøpte illustrasjonene. Jeg var ikke en gang kommet halvveis da jeg forstod at jeg ikke kunne la henne fortsette. Hun skrek da jeg veltet den enorme boken over henne, og lammet henne, slik at jeg kunne roe henne ned nok til at jeg kunne stappe henne tilbake inn i magen min, og sy den igjen. Jeg måtte lese resten av boken iført et stålkorsett mens hun hylte inni meg og bønnfalt meg om å få komme ut. Det var en fin bok.