Anmeldt av: Roar Sjekelsrede
Karl Kjensli, best kjent som prinsen av Nordmarka, fortsetter med bokstavrim i titlene på bøkene sine, i sin serie om lumske smådyr. Det er få som har gjort så mye for, og lagt så mye innsats i, å skape en angst for småvilt. Serien hans hadde, jeg er nesten fristet til å si dessverre, et høydepunkt allerede i andre bok, Barbariske Bevere, og det har siden den gang bare gått en vei, rett bortover. Det er nesten ikke annet å si om det, når dette er den tredje boken i serien og den er like god som den forrige. For Kjensli er det tilsynelatende ingen begrensinger for hvor mange måter han kan beskrive frykten nærværet av et lite skogsdyr kan skape. Han bruker nye litterære virkemidler i hver eneste bok - alltid med samme uhyggevekkende resultat.
Et svært virkningsfullt virkemiddel han eksperimenterer med i denne boken er å henvende seg direkte til leseren på utvalgte steder. Jeg mistenker av og til Kjensli for å ha et ønske om å påføre sine lesere traumer. Da jeg under påskudd av å låne en kopp sukker konfronterte han med dette, nektet han først høylydt og truende, før han med iskald ro inviterte meg inn. Jeg takket høflig nei og lot han beholde sukkerkoppen. Her kommer et kort utdrag fra boken som illustrerer nevnte virkemiddel: “Jacob ropte etter vennene sine uten å få svar. Hadde de forlatt ham ute i skogen? Var dette en practical joke? Eller kunne det være spurvene? Spurvene, hvis nebb det dryppet blod av, som tidligere på dagen hadde kikket ned på vennegjengen og deretter opp mot deg som leser denne boken. Den ene spurven ble forresten svart i blikket etter å ha oppdaget deg. Den lettet fra grenen og er nå på vei til _____________(skriv inn din egen adresse her eller bli rammet av en smertefull sykdom).” Hvis du ønsker å lære deg å hate og frykte enda en smådyrsart er dette absolutt boken for deg. Hvis ikke anbefaler jeg heller Syndens bygd av Vetle Langemannsnes. En god bok for få kroner.
Karl Kjensli, best kjent som prinsen av Nordmarka, fortsetter med bokstavrim i titlene på bøkene sine, i sin serie om lumske smådyr. Det er få som har gjort så mye for, og lagt så mye innsats i, å skape en angst for småvilt. Serien hans hadde, jeg er nesten fristet til å si dessverre, et høydepunkt allerede i andre bok, Barbariske Bevere, og det har siden den gang bare gått en vei, rett bortover. Det er nesten ikke annet å si om det, når dette er den tredje boken i serien og den er like god som den forrige. For Kjensli er det tilsynelatende ingen begrensinger for hvor mange måter han kan beskrive frykten nærværet av et lite skogsdyr kan skape. Han bruker nye litterære virkemidler i hver eneste bok - alltid med samme uhyggevekkende resultat.
Et svært virkningsfullt virkemiddel han eksperimenterer med i denne boken er å henvende seg direkte til leseren på utvalgte steder. Jeg mistenker av og til Kjensli for å ha et ønske om å påføre sine lesere traumer. Da jeg under påskudd av å låne en kopp sukker konfronterte han med dette, nektet han først høylydt og truende, før han med iskald ro inviterte meg inn. Jeg takket høflig nei og lot han beholde sukkerkoppen. Her kommer et kort utdrag fra boken som illustrerer nevnte virkemiddel: “Jacob ropte etter vennene sine uten å få svar. Hadde de forlatt ham ute i skogen? Var dette en practical joke? Eller kunne det være spurvene? Spurvene, hvis nebb det dryppet blod av, som tidligere på dagen hadde kikket ned på vennegjengen og deretter opp mot deg som leser denne boken. Den ene spurven ble forresten svart i blikket etter å ha oppdaget deg. Den lettet fra grenen og er nå på vei til _____________(skriv inn din egen adresse her eller bli rammet av en smertefull sykdom).” Hvis du ønsker å lære deg å hate og frykte enda en smådyrsart er dette absolutt boken for deg. Hvis ikke anbefaler jeg heller Syndens bygd av Vetle Langemannsnes. En god bok for få kroner.
Denne boka er nesten på høgden med Lucifers kattunger
ReplyDelete