Anmeldt av: Aina Christabella Eindridesdatter
Det første jeg la merke til da jeg pakket opp denne siste boken til Kim Inge Bråtsverk var bokens tyngde, den måtte veie over 3 kilo og det gav meg en følelse av tiltaksløshet. 1603 sider om et søskenbarn kan bli i meste laget selv for en som får rikelig betalt for å lese andres litteratur. Og som i Kim Inge sin forrige bok står disse 3236 grammene boken veier godt i forhold til det sørgelige tungsinnet som denne boken er trykkimpregnert med. Det er nesten som jeg kan lukte de antidepressive tablettene forfatteren må ha spist for å unngå å ta sitt eget liv i det jeg leser om hovedpersonen Bengt Erik Sevjetre og hans oppvekst på garden Fellingsbø på Bømlo i Sunnhordaland.
Det er akkurat dette tungsinnet som karakteriserer forholdet mellom hovedpersonen og hans søskenbarn, Maria Sevjetre. Det mørke havet rundt Bømlo forsterker håpløsheten og tristheten som gjennomsyrer dramaet mellom disse to mens det sakte, svært sakte, utfolder seg. De ekstremt dype og detaljrike beskrivelsene av vemod og incestuøse lengsler som Bengt Erik har helt fra barnsben av får meg til å frykte for forfatterens sjelsliv. Det får meg også til å frykte for sjelslivene til de ved Gyldendal forlag som vurderte denne boka som egnet for trykking og et opplag på nøyaktig 3236 eksemplarer. Dette tallet går igjen: både denne boken og hans forrige veide 3236 gram, og det leder meg til å tro at denne vekten har en dypere - kanskje mystisk - betydning for Bråtsverk.
Men dette fikk en vri da jeg en mandagsmorgen mottok en forsyning te som jeg får tilsendt månedlig gjennom te-klubben “Ein Te Deg”, og så ved en tilfeldighet at mitt registreringsnummer på betalingsblanketten var BES-MS 3236 (legg merke til hovedpersonenes initialer), og at pakkene var blitt sendt fra Rubbestadneset postkontor, som jeg nå vet at ligger på øya Bømlo i nettopp Sunnhordaland. Jeg tar ikke i hvis jeg sier at dette satte i gang en undringsprosess i meg. Var dette en mildt sagt abnormal tifeldighet eller er det forfatteren som smekker fluer på anmelderens rygg? Og siden du ikke svarer på telefonen, ringeklokke, brev eller mail, Kim Inge, og Ein Te Deg AS på Bømlo nekter for å ha noe kjennskap til deg; spør jeg deg her: er dette ditt verk? Du leser vel anmeldelsen av din egen bok du som andre? Om ikke annet, gi meg et svar i din neste bok. Og Kim Inge, her kommer et tips: få hodet opp av sørgesekken; boka di kan jo ta livsgnisten fra en hel generasjon.
Det første jeg la merke til da jeg pakket opp denne siste boken til Kim Inge Bråtsverk var bokens tyngde, den måtte veie over 3 kilo og det gav meg en følelse av tiltaksløshet. 1603 sider om et søskenbarn kan bli i meste laget selv for en som får rikelig betalt for å lese andres litteratur. Og som i Kim Inge sin forrige bok står disse 3236 grammene boken veier godt i forhold til det sørgelige tungsinnet som denne boken er trykkimpregnert med. Det er nesten som jeg kan lukte de antidepressive tablettene forfatteren må ha spist for å unngå å ta sitt eget liv i det jeg leser om hovedpersonen Bengt Erik Sevjetre og hans oppvekst på garden Fellingsbø på Bømlo i Sunnhordaland.
Det er akkurat dette tungsinnet som karakteriserer forholdet mellom hovedpersonen og hans søskenbarn, Maria Sevjetre. Det mørke havet rundt Bømlo forsterker håpløsheten og tristheten som gjennomsyrer dramaet mellom disse to mens det sakte, svært sakte, utfolder seg. De ekstremt dype og detaljrike beskrivelsene av vemod og incestuøse lengsler som Bengt Erik har helt fra barnsben av får meg til å frykte for forfatterens sjelsliv. Det får meg også til å frykte for sjelslivene til de ved Gyldendal forlag som vurderte denne boka som egnet for trykking og et opplag på nøyaktig 3236 eksemplarer. Dette tallet går igjen: både denne boken og hans forrige veide 3236 gram, og det leder meg til å tro at denne vekten har en dypere - kanskje mystisk - betydning for Bråtsverk.
Men dette fikk en vri da jeg en mandagsmorgen mottok en forsyning te som jeg får tilsendt månedlig gjennom te-klubben “Ein Te Deg”, og så ved en tilfeldighet at mitt registreringsnummer på betalingsblanketten var BES-MS 3236 (legg merke til hovedpersonenes initialer), og at pakkene var blitt sendt fra Rubbestadneset postkontor, som jeg nå vet at ligger på øya Bømlo i nettopp Sunnhordaland. Jeg tar ikke i hvis jeg sier at dette satte i gang en undringsprosess i meg. Var dette en mildt sagt abnormal tifeldighet eller er det forfatteren som smekker fluer på anmelderens rygg? Og siden du ikke svarer på telefonen, ringeklokke, brev eller mail, Kim Inge, og Ein Te Deg AS på Bømlo nekter for å ha noe kjennskap til deg; spør jeg deg her: er dette ditt verk? Du leser vel anmeldelsen av din egen bok du som andre? Om ikke annet, gi meg et svar i din neste bok. Og Kim Inge, her kommer et tips: få hodet opp av sørgesekken; boka di kan jo ta livsgnisten fra en hel generasjon.
Eg kom te å snøfla øve dinna sio mens eg leita itte bestetio før Bremnes-Långevåg løpet, so eg syns å hugsa va på 3236 sekunde.
ReplyDeleteEg las igjøna heile anmeldingo di sio eg trudde me sku få veta noko meir om ka so hadde hendt på Fellingsbø. Eg jobbe som lerar i norsk og naturfag på Steinsbø skule, og me ska snart ha prosjekt om Fellingsbø. Desverre so va da ikkje meir, men e helle ikkje ofte du lese om bøke so e skreve åv ein bømling!
Når da e sagt, so e eg ikkje heilt eineg i noko åv da so står her. Utfør Fellingsbø e havbåtnen mest sjellsand so blei brukt te ballast åv tyske båta so segla innom Røyksund for å selja redskap, bøke og klede i mellomaldaren. Eg syns no helle ikkje da e so mørkt hav rondt Bømlo elles, men da e kansje bere noko eg syns.
Eg kjenne helle ikkje te Kim Inge Bråtsverk, men mistenke at han e teflytta stording elle sørabømling. Da e sant so du seie at han kunne passa seg me ka han skrive. Da e jo alltid nåken so har da litt felt av og te, men så kan da jo faktisk henda at da e litt han sin feil og då. Eg ska ijfall ikkje bruka dinne boko i skulen!
Men eg syns kanskje du kunne passa deg litt og. Eg kjenne dei so drive Ein te Deg, og da e verkeleg dame so kan stå på! Eg syns da e unødvendig å plaga dei me sånn som da her.
Stein Ove Lykling
lerar Steinsbø skule